USA har nok en gang, uten noen form for tildekking, vist sitt koloniale og imperialistiske vesen. Denne gangen ikke gjennom fabrikerte etterretningsrapporter, ikke gjennom menneskerettighetsretorikk eller medieshow – men gjennom presidentens egne ord og et tydelig bilde: Målet er Venezuelas olje. En naken tilståelse som på én gang river ned flere tiår med løgner.
I årevis har «menneskerettigheter», «demokrati» og «frihet» fungert som påskudd for krig, sanksjoner, kupp og ødeleggelse. Slagord som ikke har kostet det amerikanske folk noe, men som har blitt betalt med livene, hjemmene og framtiden til millioner av mennesker i Vest-Asia, Afrika og Latin-Amerika. Fra Irak og Afghanistan til Libya, Syria og Jemen har disse vakre ordene blitt redskaper for å legitimere bomber og raketter som har forvandlet byer til ruiner og hele folk til flyktninger.
Også i Venezuelas tilfelle har vi i årevis hørt de samme utslitte fortellingene: «inkompetent styresett», «brudd på menneskerettighetene» og til og med anklager om narkotikasmugling. Fortellinger som i dag knapt er verdt å gjenta. Når USAs president selv sier rett ut at det handler om olje, hvilken plass er det da igjen for dette hykleriet? Det er i slike øyeblikk maskene faller, og den egentlige logikken i amerikansk utenrikspolitikk trer tydelig fram: kontroll over ressurser og rikdommene i det globale sør.
Likevel finnes det fortsatt dem som forsøker å redusere alt til én person. «Dette er Trump, ikke USA», sier de. Men det er enten naivt eller bevisst misvisende. Trump er ikke et avvik, men en åpen og ufiltrert manifestasjon av et system som i århundrer har vært bygget på kolonialisme, intervensjoner, kupp og plyndring. Fra folkemordet på urfolk og slaveriet, til de endeløse krigene i det 20. og 21. århundre – denne historien kan ikke forklares bort med én president.
Det vi ser i dag, er det sanne bildet av en stat med flere hundre års dokumentert historie av massedrap, vold og landran. Forskjellen nå er at det diplomatiske språket er erstattet av åpen bekjennelse. Amerikansk imperialisme gidder ikke lenger å pynte på sitt eget ansikt. Den sier det rett ut, slik den alltid har handlet: olje, rikdom og kontroll.
Kanskje er det nettopp denne åpenheten som gjør virkeligheten klarere enn tusen analyser. En virkelighet som uavhengige og undertrykte folk i store deler av verden har kjent på kroppen i lang tid.
