Internasjonal humanitærrett inneholder klare regler om beskyttelse av kulturelle og historiske bygninger i krig. Et av de viktigste regelverkene er Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict, som ble opprettet etter de store ødeleggelsene av kulturarv under World War II. Konvensjonen fastslår at historiske monumenter, religiøse bygninger, museer og andre kulturminner skal beskyttes under væpnet konflikt og ikke angripes. Et viktig historisk sted i Tehran er Golestan Palace. Palasset er mer enn 400 år gammelt og ble først opprettet under Shah Tahmasp I's regjeringstid fra Safavide-dynastiet, bygget under Qajar dynasty. Det regnes som et av Irans mest kjente og viktige kulturminner og museum. I denne pågående folkerettsstridige krigen som USA og Israel begynte mot Iran, har Israel angrepet Golestan-palasset eller bygninger nær palasset i Teheran. Som følge av dette fikk Golestan-palasset også en del ødeleggelser. Den 8., 9. og 10. januar var Mossad-agenter og terrorister støttet av Israel, USA og Pahlavi på bakken i Iran og deltok i de såkalte «fredelige demonstrasjonene». Under disse hendelsene angrep de også mange moskeer og to kirker, men ingen synagoge. Ifølge internasjonal humanitærrett og Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict skal slike kulturelle og religiøse bygninger beskyttes i krig. Bevisste angrep på kulturminner er krigsforbrytelse og i prinsippet behandles av internasjonale domstoler som International Criminal Court i The Hague.

Mer enn politikk: Skader på Irans kulturarv og internasjonal humanitærrett

Debatten 3. mars 2026 – alvorlige spørsmål om kompetanse, balanse og redaksjonelle vurderinger. Programmet fremsto ikke bare som ensidig i valg av gjester, men reiste også spørsmål om programledernes faglige forberedelse og kunnskapsnivå. Var det gjort en grundig vurdering av hvilke politiske posisjoner og bindinger gjestene representerte – og hvilke perspektiver som systematisk ble utelatt? Når NRK inviterer Mahmoud Farahmand og Sarah Gaulin, som begge er kjent for å støtte Pahlavi, må det være legitimt å spørre: På hvilket faglig grunnlag vurderer NRK at disse stemmene er representative i Iran? Iran har rundt 90 millioner innbyggere. Er det NRK sin redaksjonelle standpunkt at en betydelig andel av befolkningen støtter Pahlavi? Dersom ikke – hvorfor har de blitt invitert flere ganger til NRK og ulike norske medier? Og hvis ja, da må jeg si at programlederen er svært kunnskapsløs om Iran og den iranske nasjonen. Mahmoud Farahmand og Sarah Gaulin har flere ganger gjentatt falsk propaganda om de siste demonstrasjonene i Iran. Er det vanskelig for programlederen å undersøke selv og finne ut hva som faktisk skjedde? Jeg sendte selv NRK alt som skjedde under demonstrasjonene i Iran, med fakta og dokumentasjon. Dessuten støtter Pahlavi apartheidregimet i Israel, og det betyr at Farahmand og Gaulin samt NRK støtter apartheidregimet Israels krig mot Iran. Videre fremstår det som en alvorlig unnlatelse at Melika Javdans mangeårige støtte til Mujahedin ikke ble tydelig problematisert. Mujahedin har stått bak mange og omfattende terroraksjoner mot iranere. Er programlederne kjent med denne historikken? Hvis ja, hvorfor ble hun invitert, og støtter NRK Mujahedin-terrorister? Hvis nei, hva sier det om forberedelsesnivået før en så alvorlig debatt om krig og geopolitikk? Invitasjonen av Andam Aziz kan også tolkes som en indirekte legitimering av kurdiske separatister fra Iran. Har NRK reflektert over hvilke signaler dette sender? Ønsker man prinsipielt å støtte oppløsning av stater som ikke er i samsvar med NATO og Israels regime? Hvordan ville NRK reagert dersom utenlandske statskanaler inviterte norske separatister og argumenterte for å skille Alta og Tromsø fra Norge? Prinsippet om territoriell integritet kan ikke praktiseres selektivt. Det var ingen iranere som støtter den islamske republikken somble invitert til programmet. Hva var årsaken til dette? Tror NRKs programleder at ingen av de 90 millioner menneskene i Iran, eller mange iranere bosatt i andre land, støtter den islamske republikken? Hvis svaret er ja, må jeg si at NRKs programleder har en betydelig mangel på kunnskap om Iran. Og dersom programlederen er klar over at den islamske republikken har en betydelig støttebase både i Iran og ute, – hvorfor ble ikke en eneste iraner som støtter den islamske republikken invitert? Er det fordi Norge er redd for Israels reaksjon? Har dette noe med Jeffrey Epstein-skandalen å gjøre? Det er videre grunn til å stille spørsmål ved kompetansen i panelet. Ingen av de inviterte – Mahmoud Farahmand, Sarah Gaulin, Siavash Mobasheri, Melika Javdan eller Andam Aziz – ble presentert som uavhengige eksperter på folkerettsstridig krig, internasjonal rett, krigsanalyser, geopolitiske analyser eller samfunnsanalyser. Hvorfor ble det ikke invitert fagpersoner med dokumentert akademisk og upartisk bakgrunn? Mener NRK at politiske aktivister er en tilstrekkelig erstatning for folkerettsjurister og konfliktforskere? Jeg merket meg også at Siavash Mobasheri, som i det minste representerte et delvis avvikende perspektiv, ble bedt om å forlate debatten omtrent halvveis. Hvilken vurdering lå bak denne avgjørelsen? Hvordan bidrar dette til opplevelsen av åpen og balansert meningsutveksling? Avslutningsvis vil jeg uttrykke en dyp bekymring for det som fremstår som ukritisk videreformidling av propaganda – enten den kommer fra eksiliranere eller fra apartheidregimet i Israel. Offentlig finansierte medier har et særlig ansvar for å være etterrettelige, kunnskapsbaserte og prinsipielt konsistente.

Debatten 3. mars 2026 – alvorlige spørsmål om kompetanse, balanse og redaksjonelle vurderinger i NRKs Debatten.

Stillheten etter Minab

Fascismen ved demokratiets sykeseng

Over flere år har jeg fulgt hvordan sentrale norske medier – som NRK, Aftenposten, VG og Dagbladet – omtaler Iran og forholdet mellom Iran og USA. Det jeg har observert, er et gjennomgående mønster: Når spenningen øker og muligheten for amerikanske eller israelske angrep mot Iran fremstår som mer sannsynlig, intensiveres også den negative og ensidige dekningen av Iran i norske medier. Norske medier prøver med alle sine midler å rettferdiggjøre et amerikansk eller israelsk angrep mot Iran og den iranske nasjonen. Midlene som norske kringkastingsmedier bruker, er blant annet intervjuer med eksiliranere som er preget av et sterkt hat mot Den islamske republikken. For å formidle informasjon om Iran benytter de seg av kilder som BBC, Iran International – en satellittkanal som finansieres av Israel – samt Mujahedin (en terroristgruppe). De intervjuer også norsk-iranske politikere som Mahmoud Farahmand og Masud Gharahkhani, som ikke har tilstrekkelig kunnskap om sitt fedrelands historie og jubler over et amerikansk-israelsk angrep mot Iran. NRK har gjentatte ganger invitert den såkalte «menneskerettighetsforkjemperen» Mahmood Amiry-Moghaddam, uten at han i nevneverdig grad har problematisert de brutale sanksjonenes konsekvenser for vanlige iraneres liv. Denne ensidigheten reiser spørsmål om hvorvidt menneskerettighetsbegrepet brukes selektivt, avhengig av hvem som rammes. Det finnes etter mitt syn ikke en eneste upartisk Iran-ekspert i Norge som behersker det persiske språket, har besøkt Iran flere ganger og har gode kunnskaper om det iranske samfunnet. I de tilfellene der det brukes professorer som Iran-eksperter, kan man til tider se et mer nyansert bilde, men også her opplever jeg mangel på et helhetlig og troverdig perspektiv på det iranske samfunnet og historien som har preget iraneres syn. Iran, et land med over 90 millioner innbyggere, består av 21 etniske grupper med ulike meninger og ideologier. Likevel ser vi ofte at norske medier presenterer én bestemt fremstilling av det iranske samfunnet, slik at det kan fremstå som om de har snakket med og representert alle landets innbyggere. Et tydelig eksempel av norske kringkastingsmedier er konsekvente ordvalget av begrepet «regime» om Iran og generelt de landene som ikke er i med USAs og Israels lag. Vi har sett at begrepet «regimet» ikke brukes om Saudi-Arabia, Israel og de små arabiske land som er på USAs side. Begrepet «regimet» reiser straks negative tanker. Dette er godt innarbeidet av Irans fiender over mange år. I denne artikkelen har jeg med vilje brukt ordet «regimet» om Norge, for å vise hvordan det føles å kalle et system eller en stat for «regimet». Kanskje det hjelper oss å tenke over hva vi leser og hører. Et annet tydelig eksempel er NRKs nye Vest-Asia-korrespondent, Aida Khorami, som for tiden befinner seg i Syria, svært nær Iran. For noen dager siden, mens hun var der, siterte hun amerikanske aviser – slik hun selv opplyste – og rapporterte på NRK om hvor ille iranske myndigheter behandlet demonstranter. Til tross for at hun befinner seg på nært hold, fremstår rapporteringen som fullstendig basert på sekundære kilder fra USA, som i 47 år har stått i konflikt med Iran, uten egne observasjoner eller kritisk vurdering av konteksten. Jeg husker at norske medier allerede den første dagen etter Israels overraskende og brutale angrep på Iran publiserte oppslag om den såkalte «svenske reven», Rawa Majid. I artiklene og NRK nyheter ble det hevdet at Iran planla å bruke ham til å angripe jødiske mål i Europa som hevn. For meg fremstod dette som en alvorlig og spekulativ påstand, presentert i en svært dramatisk situasjon. Det som provoserte meg mest, var hvor raskt norske medier syntes å legge til grunn at Iran ville svare gjennom skjulte og irregulære metoder i Europa. En slik fremstilling bygger på en bestemt antakelse om hvordan stater handler, og den ble formidlet uten tilstrekkelig dokumentasjon eller kritisk distanse. Iran valgte i stedet å svare med åpen og direkte militærmakt. Likevel ble narrativet om hemmelige operasjoner i Europa raskt etablert. Dette reiser spørsmål om hvorvidt vestlige medier projiserer egne historiske praksiser med asymmetrisk og indirekte krigføring over på andre aktører. Det finnes et persisk uttrykk som sier at «tyven tror hver mann stjeler». Uttrykket peker på en tendens til å tillegge andre de samme metodene og motivene som man selv opererer med. I denne sammenhengen opplever jeg at dette uttrykket belyser en bredere problemstilling i vestlig mediedekning av Iran. I stedet for å tydelig fordømme Israels overraskende angrep på Iran, opplevde jeg at flere norske medier i større grad rettet oppmerksomheten mot hva som kunne være Israels strategiske mål. Diskusjonen dreide seg blant annet om muligheten for «regimeendring» som et underliggende formål med angrepet. For meg, og for mange iranere, var det smertefullt å registrere at medier i et land som fremhever sitt engasjement for menneskerettigheter og folkerett, i liten grad problematiserte selve angrepet, men i stedet analyserte og til dels normaliserte spekulasjoner om regimeendring i et annet land. Dette skaper et inntrykk av at prinsipper om suverenitet og beskyttelse av sivile ikke alltid vektlegges likt i omtalen av ulike konflikter. Det er legitimt og nødvendig å kritisere iranske myndigheter. Problemet oppstår når dekningen fremstår som systematisk selektiv og kontekstløs. Den islamske republikken fremstilles utelukkende gjennom et mørkt og brutalt bilde, mens vestlige staters rolle i eskaleringen tones ned og normaliseres. Slik skapes et narrativ der militær maktbruk mot Iran fremstår som forståelig og nødvendig. Dette reiser et mer grunnleggende spørsmål: Hvilken rolle spiller det norske regimet i denne kommunikasjonen? Norske medier og det norske regimet har aldri utfordret den amerikanske og israelske krigføringslinjen mot Iran og dets folk. Tvert imot kan det fremstå som om de jubler over USAs krigføring mot den iranske nasjonen. Dette gir meg og mange andre et inntrykk av at det norske regimet fullt ut støtter en konfrontasjonsstrategi overfor Iran. Norge er et lite land i Nord-Europa uten direkte strategisk konflikt med Iran. Hvorfor er norske medier så opptatt av Iran og fremstiller Den islamske republikken i et svært negativt lys? Er det fordi det norske regimet ser økonomiske fordeler ved en eventuell krig, for eksempel gjennom våpenindustrien og høyere oljepriser? Faktisk er Norge ikke et sentralt land for Den islamske republikken. Iranske myndigheter har historisk prioritert relasjoner med større europeiske aktører som Frankrike, Britannia og Tyskland. Ifølge blant andre Seyed Hossein Mousavian, tidligere iransk diplomat og professor, eksisterte det i mange år en forventning i Teheran om at europeiske land kunne føre en mer selvstendig linje overfor USA. Etter 2020 har denne forventningen i stor grad blitt erstattet av en oppfatning om at europeiske lands utenrikspolitikk i realiteten er sterkt avhengig av Washington og Tel Aviv. Det norske regimet hevder at åpenhet er viktig for samfunnet. Nettopp derfor bør offentligheten kunne forvente en bred og balansert utenrikspolitisk debatt. Når mediebildet domineres av én type eksperter og én type perspektiv, svekkes rommet for kritisk refleksjon. Dette blir særlig problematisk når mange mennesker i stor grad er opptatt av arbeid, økonomi og hverdagsliv, og derfor har begrenset tid til å undersøke alternative kilder eller fordype seg i komplekse geopolitiske spørsmål. Dermed får etablerte medier stor definisjonsmakt, noe som bidrar til desinformasjon. Det stiller ekstra høye krav til redaksjonell integritet og mangfold i analyser av Iran i norske medier. Det er uansett ikke moralsk forsvarlig å rettferdiggjøre krig mot en hel nasjon ut fra egne interesser. En dag må vi alle stå til ansvar for det vi gjorde – og for det vi kunne ha gjort, men lot være. Derfor er det viktig ikke bare å være opptatt av det materielle livet, men også å reflektere over våre moralske verdier.

Er det moralsk riktig å rettferdiggjøre et eventuelt amerikansk angrep på Iran?

Internasjonal humanitærrett inneholder klare regler om beskyttelse av kulturelle og historiske bygninger i krig. Et av de viktigste regelverkene er Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict, som ble opprettet etter de store ødeleggelsene av kulturarv under World War II. Konvensjonen fastslår at historiske monumenter, religiøse bygninger, museer og andre kulturminner skal beskyttes under væpnet konflikt og ikke angripes. Et viktig historisk sted i Tehran er Golestan Palace. Palasset er mer enn 400 år gammelt og ble først opprettet under Shah Tahmasp I's regjeringstid fra Safavide-dynastiet, bygget under Qajar dynasty. Det regnes som et av Irans mest kjente og viktige kulturminner og museum. I denne pågående folkerettsstridige krigen som USA og Israel begynte mot Iran, har Israel angrepet Golestan-palasset eller bygninger nær palasset i Teheran. Som følge av dette fikk Golestan-palasset også en del ødeleggelser. Den 8., 9. og 10. januar var Mossad-agenter og terrorister støttet av Israel, USA og Pahlavi på bakken i Iran og deltok i de såkalte «fredelige demonstrasjonene». Under disse hendelsene angrep de også mange moskeer og to kirker, men ingen synagoge. Ifølge internasjonal humanitærrett og Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict skal slike kulturelle og religiøse bygninger beskyttes i krig. Bevisste angrep på kulturminner er krigsforbrytelse og i prinsippet behandles av internasjonale domstoler som International Criminal Court i The Hague.

Mer enn politikk: Skader på Irans kulturarv og internasjonal humanitærrett

Debatten 3. mars 2026 – alvorlige spørsmål om kompetanse, balanse og redaksjonelle vurderinger. Programmet fremsto ikke bare som ensidig i valg av gjester, men reiste også spørsmål om programledernes faglige forberedelse og kunnskapsnivå. Var det gjort en grundig vurdering av hvilke politiske posisjoner og bindinger gjestene representerte – og hvilke perspektiver som systematisk ble utelatt? Når NRK inviterer Mahmoud Farahmand og Sarah Gaulin, som begge er kjent for å støtte Pahlavi, må det være legitimt å spørre: På hvilket faglig grunnlag vurderer NRK at disse stemmene er representative i Iran? Iran har rundt 90 millioner innbyggere. Er det NRK sin redaksjonelle standpunkt at en betydelig andel av befolkningen støtter Pahlavi? Dersom ikke – hvorfor har de blitt invitert flere ganger til NRK og ulike norske medier? Og hvis ja, da må jeg si at programlederen er svært kunnskapsløs om Iran og den iranske nasjonen. Mahmoud Farahmand og Sarah Gaulin har flere ganger gjentatt falsk propaganda om de siste demonstrasjonene i Iran. Er det vanskelig for programlederen å undersøke selv og finne ut hva som faktisk skjedde? Jeg sendte selv NRK alt som skjedde under demonstrasjonene i Iran, med fakta og dokumentasjon. Dessuten støtter Pahlavi apartheidregimet i Israel, og det betyr at Farahmand og Gaulin samt NRK støtter apartheidregimet Israels krig mot Iran. Videre fremstår det som en alvorlig unnlatelse at Melika Javdans mangeårige støtte til Mujahedin ikke ble tydelig problematisert. Mujahedin har stått bak mange og omfattende terroraksjoner mot iranere. Er programlederne kjent med denne historikken? Hvis ja, hvorfor ble hun invitert, og støtter NRK Mujahedin-terrorister? Hvis nei, hva sier det om forberedelsesnivået før en så alvorlig debatt om krig og geopolitikk? Invitasjonen av Andam Aziz kan også tolkes som en indirekte legitimering av kurdiske separatister fra Iran. Har NRK reflektert over hvilke signaler dette sender? Ønsker man prinsipielt å støtte oppløsning av stater som ikke er i samsvar med NATO og Israels regime? Hvordan ville NRK reagert dersom utenlandske statskanaler inviterte norske separatister og argumenterte for å skille Alta og Tromsø fra Norge? Prinsippet om territoriell integritet kan ikke praktiseres selektivt. Det var ingen iranere som støtter den islamske republikken somble invitert til programmet. Hva var årsaken til dette? Tror NRKs programleder at ingen av de 90 millioner menneskene i Iran, eller mange iranere bosatt i andre land, støtter den islamske republikken? Hvis svaret er ja, må jeg si at NRKs programleder har en betydelig mangel på kunnskap om Iran. Og dersom programlederen er klar over at den islamske republikken har en betydelig støttebase både i Iran og ute, – hvorfor ble ikke en eneste iraner som støtter den islamske republikken invitert? Er det fordi Norge er redd for Israels reaksjon? Har dette noe med Jeffrey Epstein-skandalen å gjøre? Det er videre grunn til å stille spørsmål ved kompetansen i panelet. Ingen av de inviterte – Mahmoud Farahmand, Sarah Gaulin, Siavash Mobasheri, Melika Javdan eller Andam Aziz – ble presentert som uavhengige eksperter på folkerettsstridig krig, internasjonal rett, krigsanalyser, geopolitiske analyser eller samfunnsanalyser. Hvorfor ble det ikke invitert fagpersoner med dokumentert akademisk og upartisk bakgrunn? Mener NRK at politiske aktivister er en tilstrekkelig erstatning for folkerettsjurister og konfliktforskere? Jeg merket meg også at Siavash Mobasheri, som i det minste representerte et delvis avvikende perspektiv, ble bedt om å forlate debatten omtrent halvveis. Hvilken vurdering lå bak denne avgjørelsen? Hvordan bidrar dette til opplevelsen av åpen og balansert meningsutveksling? Avslutningsvis vil jeg uttrykke en dyp bekymring for det som fremstår som ukritisk videreformidling av propaganda – enten den kommer fra eksiliranere eller fra apartheidregimet i Israel. Offentlig finansierte medier har et særlig ansvar for å være etterrettelige, kunnskapsbaserte og prinsipielt konsistente.

Debatten 3. mars 2026 – alvorlige spørsmål om kompetanse, balanse og redaksjonelle vurderinger i NRKs Debatten.

Debatten 3. mars 2026 – alvorlige spørsmål om kompetanse, balanse og redaksjonelle vurderinger i NRKs Debatten.
Posted in

Debatten 3. mars 2026 – alvorlige spørsmål om kompetanse, balanse og redaksjonelle vurderinger i NRKs Debatten.

Det var ingen iranere som støtter den islamske republikken ble invitert til programmet. Hva var årsaken til dette? Tror NRK-programlederen at ingen av de 90 millioner menneskene i Iran eller mange iranere bosatt i andre land støtter den islamske republikken? Hvis svaret er ja, må jeg si at NRK-programleder har en betydelig mangel på kunnskap om Iran. Og hvis programlederen er klar over at den islamske republikken har en betydelig støttebase både i Iran og ute, hvorfor ble ikke en eneste iraner som støtter den islamske republikken invitert? Er det fordi Norge er redd for Israels reaksjon? Har dette noe med Jeffrey Epstein-skandalen å gjøre?

by Fateme Rajabian••0
Fascismen ved demokratiets sykeseng
Posted in

Fascismen ved demokratiets sykeseng

I dag er vi vitne til at det hule begrepet “vestlig sivilisasjon” har blitt redusert til ingenting annet enn overfladisk staffasje – som å knyte et slips eller style håret.
Det vestlige oligarkiet vi ser i dag, stammer fra de samme kreftene som under Nazi-Tysklands tid kynisk utnyttet og forårsaket Holocaust for egne interesser – en tragedie hvis ringvirkninger fortsatt hjemsøker befolkningen i Vest-Asia.

by Fateme Rajabian••0
Er det moralsk riktig å rettferdiggjøre et eventuelt amerikansk angrep på Iran?
Posted in

Er det moralsk riktig å rettferdiggjøre et eventuelt amerikansk angrep på Iran?

Jeg husker at norske medier allerede den første dagen etter Israels overraskende og brutale angrep på Iran publiserte oppslag om den såkalte «svenske reven», Rawa Majid. I artiklene og NRK nyheter ble det hevdet at Iran planla å bruke ham til å angripe jødiske mål i Europa som hevn. For meg fremstod dette som en alvorlig og spekulativ påstand, presentert i en svært dramatisk situasjon.
Det som provoserte meg mest, var hvor raskt norske medier syntes å legge til grunn at Iran ville svare gjennom skjulte og irregulære metoder i Europa. En slik fremstilling bygger på en bestemt antakelse om hvordan stater handler, og den ble formidlet uten tilstrekkelig dokumentasjon eller kritisk distanse.
Iran valgte i stedet å svare med åpen og direkte militærmakt. Likevel ble narrativet om hemmelige operasjoner i Europa raskt etablert. Dette reiser spørsmål om hvorvidt vestlige medier projiserer egne historiske praksiser med asymmetrisk og indirekte krigføring over på andre aktører.
Det finnes et persisk uttrykk som sier at «tyven tror hver mann stjeler». Uttrykket peker på en tendens til å tillegge andre de samme metodene og motivene som man selv opererer med. I denne sammenhengen opplever jeg at dette uttrykket belyser en bredere problemstilling i vestlig mediedekning av Iran.

by Fateme Rajabian••0