USAs gamle imperiale manus i Venezuela: Olje, makt og presset overgivelse

Da den amerikanske kongressrepresentanten María Elvira Salazar sa at USA “snart skal gå inn” i Venezuela – og at landet vil bli en “field day” for amerikanske oljeselskaper – var det ingen glipp. Hun sa høyt det som lenge har vært den tause kjernen i USAs politikk i Latin-Amerika. Uttalelsen avslører det venezuelanere, latinamerikanere og store deler av venstresiden har påpekt i årevis: Washingtons fiendtlighet mot Venezuela handler ikke om demokrati, menneskerettigheter eller “stabilitet”. Den handler om olje, kontroll og ønsket om å tvinge et land i kne når det nekter å underordne seg.Venezuela sitter på noen av verdens største påviste oljereserver, og dette én faktor har preget hele landets moderne politiske historie. Hver gang et land i det globale sør hevder nasjonal kontroll over strategiske ressurser som tidligere lå åpne for amerikanske selskaper, reagerer Washington med økonomisk press, sanksjoner og regimeskifte-retorikk. Salazars uttalelse tar bare av det diplomatiske lakken: hun uttrykker åpent det amerikansk utenrikspolitikk ofte gjør i det skjulte – å presse et land til å overgi sine rikdommer til utenlandsk kapital.

Økonomisk kvelning som moderne erobring

USAs strategi mot Venezuela har ikke vært en åpen invasjon, men en systematisk økonomisk kvelning. Sanksjonene – omtalt av FN-rapportører som kollektiv avstraffelse – har rammet oljesektoren, blokkert banktilgang, fryst statlige midler i utlandet og hindret normal handel. Resultatet er velkjent: staten svekkes, offentlige tjenester kollapser, og vanlige mennesker betaler prisen. Deretter peker Washington på krisen de selv har bidratt til å skape som bevis for at Venezuela “feiler” og må “reddes”.

Dette er imperialisme i sin moderne form. Et land drives mot randen og får så beskjed om at eneste vei videre er å åpne dørene for utenlandsk kontroll og utenlandske selskaper.

Den resirkulerte «demokrati»-fortellingen

Fra Iran i 1953 til Guatemala i 1954, Chile i 1973 og Irak i 2003 har USA brukt demokratibegrepet som slør for ressurskontroll. Venezuela er bare neste scene. Narrativet i dag er at USA ønsker å “gjenopprette demokratiet”. Men demokratiet har aldri vært målestokken – lydighet har vært det. Noen av de hardeste sanksjonene kom ikke under politisk uro, men etter at regjeringen nektet å overlate makten til en USA-støttet figur uten demokratisk legitimitet.

Salazars uttalelse bekrefter dette: Venezuelas egentlige synd er ikke mangel på demokrati, men at landets oljerikdom fremdeles er nasjonalt kontrollert – og utenfor rekkevidde for amerikanske multinasjonale selskaper. Dersom Venezuela privatiserte oljefeltene sine i morgen, ville mesteparten av USAs moralske indignasjon forsvunnet over natten.

Et suverent land skal ikke tvinges i kne

Venezuela er ikke en tom oljeterminal klar for at amerikanske selskaper skal “ha en fest”. Det er en suveren stat hvis ressurser tilhører folket. At amerikanske politikere tar det som en selvfølge at deres selskaper har rett til tilgang til disse reservene – kamuflert som “frihet”, “stabilitet” eller andre slitte begreper – er i bunn og grunn en fortsettelse av Monroe-doktrinen i moderne form.

Land i det globale sør vet hva dette innebærer. Å gi opp kontrollen over sine naturressurser betyr ikke bare økonomisk svekkelse – det betyr å gi opp en del av sin selvbestemmelse. Venezuela, uansett interne problemer, har holdt fast ved et grunnprinsipp: nasjonale ressurser skal tjene befolkningen, ikke utenlandske aksjonærer.

Ikke bare olje – men presedens

Hvis USA kan presse et land til økonomisk kollaps og deretter bruke denne kollapsen som begrunnelse for politisk innblanding, setter det en farlig global presedens. Det sier at suverenitet gjelder kun for de statene som underordner seg USAs interesser. For venstresiden, anti-imperialister og alle som ønsker en multipolar verden, er Venezuela derfor et nøkkelsted i dagens internasjonale politikk: en test på om et land kan motstå press designet for å strippe det for rikdom og selvstyre.

Solidaritet – ikke stillhet

Venstresiden bør derfor ta Salazars ord på alvor. De er ikke symbolikk, ikke en feilformulering – men et tydelig signal om imperial ambisjon. Responsen bør være like tydelig: Ingen stat skal tvinges til å overgi sine ressurser til utenlandske selskaper gjennom sanksjoner, press og trusler.

Venezuela trenger ikke “reddes” av dem som ønsker å plyndre det. Det trenger retten til å bestemme over sine egne ressurser, uten økonomisk krigføring og uten amerikanske politikere som sikler etter landets oljereserver. Anti-imperialister må si det klart:

Hendene vekk fra Venezuela. Hendene vekk fra folket. Hendene vekk fra oljen.