Denne uka har Storbritannia, Canada, Australia og Frankrike erklært at de anerkjenner Palestina som stat. I løpet av det siste året har også Norge, Spania og Irland gjort det samme. Overskriftene kaller det et historisk skifte, et steg mot fred, en seier for rettferdigheten. Men for palestinerne på bakken betyr det lite eller ingenting.
Dette er ikke politikk som endrer virkeligheten – det er iscenesatt symbolpolitikk. En hvitvasking.
De samme regjeringene som nå smykker seg med å «anerkjenne Palestina» er de samme som i tiår har bevæpnet, finansiert og politisk dekket over Israels folkerettsbrudd. De har aktivt gjort seg til deltakere i den pågående massakren i Gaza. Når de nå åpner kranen for «statlig anerkjennelse», er det ikke for å gi palestinerne vann – det er for å vaske blodet av sine egne hender.
For hva slags stat er det egentlig snakk om? Vestbredden er i praksis pulverisert av bosetninger, apartheid-veier og et kontrollsystem som har redusert palestinske lokalsamfunn til isolerte Bantustans. Gaza er redusert til grus. Ressurser som vann, jordbruksland og mineraler er systematisk annektert av Israel, mens Vesten har stått og sett på – eller betalt regningen.
Samtidig bidrar slike erklæringer til å opprettholde en farlig myte: at dette handler om en «krig mellom to nasjoner». Som om vi står overfor to likeverdige parter som bare trenger å bli enige om grenser. I virkeligheten handler dette om et kolonialt bosetterprosjekt – støttet av de mektigste statene i verden – og på den andre siden et folk som kjemper for sin eksistens.
Det er nettopp denne myten flere land i sør har advart mot. Da FN nylig stemte over anerkjennelse av en tostatsløsning, valgte Iran å avstå, med begrunnelse i at en slik resolusjon forsterker illusjonen om et «likeverdig» statsprosjekt, i stedet for å erkjenne realiteten: okkupasjon, apartheid og folkemord.
