FIFAs påstand om «nøytralitet» faller sammen så snart man ser hvordan organisasjonen behandler ulike grupper. Et av de tydeligste eksemplene var det mangeårige hijabforbudet. I flere år nektet FIFA muslimske kvinner å spille med hodeplagg, selv om medisinske eksperter avviste sikkerhetsbegrunnelsen. Store medier dokumenterte hvor urettferdig denne regelen rammet muslimske spillere, som BBC og Guardian. Eksperter mener dette var diskriminering pakket inn som «regulering» – og at FIFA bare endret reglene da presset utenfra ble for stort.
Eksperter mener at FIFA bare omtaler noe som «politisk» når det risikerer å provosere rike vertsland eller mektige forbund.
Det samme mønsteret går igjen i FIFAs håndtering av rasisme. Rasisme på tribuner og i sosiale medier fortsetter verden over, men straffene fra FIFA er ofte små eller symbolske. Human Rights Watch har kritisert FIFA for dårlige tiltak, BBC har dokumentert en rekke hendelser som møttes med minimal reaksjon.
Det tydeligste eksemplet på politisk ubalanse er forskjellen mellom FIFAs behandling av Russland og Israel. Russland ble utestengt i løpet av dager etter invasjonen av Ukraina i 2022. Israel derimot – til tross for press fra FN-eksperter, ICJ-prosesser og påstander om brudd på FIFAs egne statutter gjennom klubber i ulovlige bosettinger – er fortsatt ikke suspendert. Mange rapporterte om menneskerettsjurister som krever suspensjon av Israel og Guardian skrev om FIFAs etterforskning av diskrimineringsklager og FNs OHCHR oppfordret til Israels ekskludering. Eksperter sier at forskjellsbehandlingen er enkel å forstå: Vesten krevde Russlands utestengelse, mens tiltak mot Israel ville provosere sterke allierte og kommersielle aktører.
Eksperter peker til slutt på at FIFA verken fremstår som høyreorientert, venstreorientert eller prinsippfast i det hele tatt. I stedet beskrives organisasjonen som fundamentalt styrt av penger, innflytelse og geopolitiske hensyn. Når beslutningene først og fremst handler om økonomiske interesser og forholdet til mektige aktører, oppstår det et mønster der FIFA skifter retning etter hva som lønner seg. Det betyr at organisasjonen må operere med et slags «triangel av standarder»; det er ikke venstre, helt klart — men det er heller ikke alltid høyre. FIFA skifter side etter hva som lønner seg.
