I det tørre Midtøsten er vann en strategisk ressurs. Siden 1948 har Israel utviklet omfattende kontroll over vannsystemene – ofte på bekostning av palestinere og naboland. Gjennom militære handlinger, juridiske restriksjoner og infrastrukturell kontroll har vann blitt brukt som et maktmiddel i regionen.
Jordan-elven: Livsnerve og konfliktpunkt
Jordan-elven deles av Libanon, Syria, Jordan, Israel og Palestina, og har lenge vært et kjernepunkt i regionale spenninger. I 1953 begynte Israel byggingen av National Water Carrier – et omfattende prosjekt som omdirigerte vann fra Genesaretsjøen til det sørlige Israel. Arabiske stater så dette som en trussel mot deres egen vannforsyning.
Som svar startet Syria, Jordan og Libanon et motprosjekt på 1960-tallet for å omdirigere elvens kilder. Israel svarte med luftangrep på syriske anlegg i 1965 og 1966 – en eskalering som bidro til utbruddet av Seksdagerskrigen i 1967.
Seksdagerskrigen: Okkupasjon og ødeleggelse av vanninfrastruktur
Under Seksdagerskrigen tok Israel kontroll over Golanhøydene, inkludert Banias-kilden – en av hovedkildene til Jordan-elven. Dette ga Israel overtaket på vannstrømmene i nord.
Israelske styrker bombet også syriske demninger, kanaler og pumpestasjoner, og ødela viktige deler av Syrias vannforsyning. I de ny-okkuperte områdene Vestbredden og Gaza tok Israel kontroll over palestinsk vanninfrastruktur og forbød bygging av nye brønner uten militær tillatelse – en praksis som fortsatt gjelder.
Apartheid i vanntilgang: Vestbredden og Gaza
Siden 1967 har Israel innført strenge restriksjoner på palestinsk vanntilgang. Militærordre 158 forbyr palestinere å bygge brønner eller annen vanninfrastruktur uten tillatelse – og slike tillatelser gis sjelden.
I dag:
- Israel bruker 80 % av vannressursene på Vestbredden, hovedsakelig fra akviferer under palestinsk område.
- Israelske bosettere bruker over 300 liter vann per person per dag, mens mange palestinere klarer seg med under 30 liter.
- I Gaza er over 95 % av vannet udrikkelig, på grunn av overforbruk, forurensning og gjentatte israelske angrep på vanninfrastruktur.
- Israel ødelegger jevnlig palestinske vannprosjekter – selv når de er finansiert av internasjonale givere – med begrunnelsen at de mangler byggetillatelse.
Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og B’Tselem omtaler dette som «vann-apartheid» – et system som gir privilegier til israelske bosettere og systematisk diskriminerer palestinere.
Vann som verktøy for fordrivelse og kontroll
Vann bestemmer hvor folk kan bo og dyrke jorden. På Vestbredden, særlig i Område C som er under full israelsk kontroll, opplever palestinere konstant vannmangel, mens bosetninger har rennende vann og irrigerte grønne landskap.
Ved å begrense tilgangen på vann, øker presset på palestinske lokalsamfunn til å flytte – noe som åpner for videre bosettingsutvidelse. I Gaza har Israels blokade og gjentatte angrep på vann- og sanitæranlegg ført til en akutt humanitær vannkrise for over to millioner mennesker.
Kilder:
- UN-ESCWA/BGR, Inventory of Shared Water Resources in Western Asia, 2013
- Amnesty International, Troubled Waters, 2009
- B’Tselem, Water Crisis in the West Bank
- Avi Shlaim, The Iron Wall: Israel and the Arab World, 2000
- Human Rights Watch, Born Without Civil Rights, 2019
