I flere tiår har mye av den internasjonale samtalen om Iran dreid seg om ett spørsmål: Hvor mye press skal til for å få Iran til å endre seg?

Kanskje et annet spørsmål fortjener like stor oppmerksomhet:

Hva har dette presset kostet det iranske folket og resten av verden, og har denne prisen, etter flere tiår med sanksjoner, ført til en tryggere eller mer samarbeidsorientert internasjonal orden?

Sanksjoner blir ofte fremstilt som et mer humant alternativ til militær konfrontasjon. Eiendeler fryses i stedet for at bygninger ødelegges; handel begrenses i stedet for at hærer settes inn. La oss late som om de omfattende sanksjonene mot Iran hadde stoppet der, og at ingen krig hadde blitt ført mot og påtvunget Iran av USA og dets allierte. Selv i et slikt tilfelle er livet for mennesker i et land underlagt et så strengt sanksjons- og embargoregime ikke særlig forskjellig fra livet under en faktisk krig.

Iran, et land med mer enn 90 millioner innbyggere, er et viktig eksempel. Den langvarige isolasjonen har påvirket tilgangen til medisiner og internasjonal finansiering, samtidig som den har begrenset handel, energiutvikling, vitenskapelig samarbeid og kulturutveksling.

Dette krever ikke at vi er enige i enhver politisk beslutning i Vest-Asia. Det krever noe enklere: en erkjennelse av at forsoning begynner når Vesten ikke bare vurderer hvor mye press partene kan legge på hverandre, men også hva alle taper på konfrontasjonen.

Når sanksjonene rammer folk

Språket som brukes om sanksjoner, er klinisk: utpekte enheter, begrensede transaksjoner, sekundærsanksjoner, eksportkontroll og blokkerte eiendeler. De menneskelige konsekvensene er det ikke.

Det har generelt blitt hevdet at mat og medisiner er unntatt fra amerikanske sanksjoner. Men et unntak på papiret er ingen garanti for at medisinen faktisk når frem til pasienten.

Human Rights Watch dokumenterte i 2019 at restriksjoner som rammet iranske banker, kombinert med frykt for sekundærsanksjoner, gjorde utenlandske banker og selskaper tilbakeholdne med å gjennomføre selv lovlige humanitære transaksjoner. Organisasjonen rapporterte om problemer som rammet pasienter med behov for behandling mot blant annet kreft, epilepsi og epidermolysis bullosa [1].

Forskning som har undersøkt sanksjoner og iranernes rett til helse, har på samme måte funnet at inflasjon, svekkelse av valutaen, bankrestriksjoner og problemer med frakt kan redusere tilgangen til næringsrik mat, medisiner og helsetjenester, og at dette i uforholdsmessig og betydelig grad rammer sårbare husholdninger [2].

Sommerfuglbarna

Få eksempler illustrerer denne selvmotsigelsen mer smertefullt enn Irans såkalte sommerfuglbarn.

Epidermolysis bullosa (EB) er en gruppe sjeldne genetiske sykdommer som gjør huden ekstremt skjør. Selv mindre friksjon kan føre til alvorlige blemmer og åpne sår. Spesialiserte bandasjer som ikke fester seg til huden, er derfor helt nødvendige for mange pasienter.

Etter at USA gjeninnførte sanksjonene i 2018, ble tilgangen til slike spesialiserte bandasjer kraftig forstyrret. Human Rights Watch dokumenterte problemene iranske EB-pasienter hadde med å få tak i dem, og advarte om økt risiko for infeksjoner og andre komplikasjoner [1].

Situasjonen krevde etter hvert internasjonal humanitær inngripen, selv om denne bare var delvis vellykket [3]. Senere beslagla Iran amerikansk olje og oljetankere i Persiabukta, og en iransk domstol tillot salg av de beslaglagte amerikanske eiendelene for å kompensere EB-barna [4].

Medisiner, mat og utdanning

Problemet strekker seg langt utover EB. Human Rights Watch dokumenterte problemer med medisiner og utstyr for pasienter med kreft, epilepsi og andre sykdommer [1]. Rapportering fra FN har også uttrykt bekymring for tilgangen til medisiner, medisinsk utstyr og farmasøytiske ingredienser under sanksjonene og de tilknyttede finansielle restriksjonene [5][6].

Iran kan ha innenlandske økonomiske problemer, som ineffektiv ressursfordeling og inflasjon, men det er ingen tvil om at internasjonale restriksjoner gjør disse problemene betydelig verre for iranske familier.

Konsekvensene strekker seg også utenfor sykehusene. Sanksjoner, reduserte investeringer, svekket valuta og inflasjon påvirker husholdningenes kjøpekraft. Mat kan teknisk sett være unntatt, men landbruk og matdistribusjon er fortsatt avhengig av maskiner, dyrefôr, gjødsel, transport, forsikring og finansielle transaksjoner [2].

Energiindustrien er et annet eksempel som viser at kostnadene ved isolasjon ikke er begrenset til Iran. Iran har ekstraordinære energiressurser. Ifølge U.S. Energy Information Administration hadde Iran verdens tredje største påviste råoljereserver og nest største påviste naturgassreserver i 2023 [8]. Dersom alle hydrokarboner ses under ett, eller måles i «oljeekvivalente fat», ligger Iran sannsynligvis på førsteplass i verden når det gjelder samlede reserver av olje, naturgass og gasskondensat. Likevel har sanksjoner og manglende investeringer begrenset utviklingen av disse ressursene.

Irans gassfelt South Pars er en del av den samme enorme geologiske strukturen som Qatars North Field [9]. Qatar har brukt omfattende internasjonale investeringer og teknologi til å gjøre sin del av feltet til grunnlaget for en stor LNG-industri, blant annet med investeringer fra Total. Irans utvikling har vært underlagt langt større finansielle og teknologiske begrensninger.

Samtidig er Iran fortsatt et av landene i verden med størst fakling av gass. Verdensbanken rapporterte at Iran var landet med nest mest gassfakling i verden i 2024 [10].

Dette skaper en merkelig selvmotsigelse.

Verden ønsker lavere utslipp. Europa ønsker diversifiserte og sikre energiforsyninger. Iran har enorme gassreserver, samtidig som betydelige mengder gass fortsatt brennes gjennom fakling.

Kunne tilgang til moderne teknologi for gassbehandling, metanreduksjon og gjenvinning av faklet gass være til fordel for alle parter?

Iran kunne fått tilgang til brukbar energi og investeringer. Internasjonale ingeniørselskaper kunne fått svært attraktive forretningsmuligheter. Fakling og CO₂-utslipp kunne blitt kraftig redusert. Dette ville vært en klar vinn-vinn-situasjon, men akkurat nå er det vanskelig for mange å forstå at internasjonale relasjoner ikke trenger å utformes slik at den ene sidens gevinst forutsetter den andre sidens tap.

Nøyaktig den samme logikken gjelder olje.

En opphevelse av sanksjonene ville ikke plutselig tilføre verdensmarkedene flere millioner fat olje per dag. Irans umiddelbare produksjonspotensial bør ikke overdrives.

Men EIA har anslått at Irans produksjonskapasitet for råolje kunne komme tilbake til rundt 4 millioner fat per dag dersom sanksjonene ble opphevet, mens ytterligere ekspansjon ville kreve mer investering [8].

Mer iransk olje ville ikke i seg selv gjøre energi billig, men økt tilbud og konkurranse har betydning i et globalt marked.

Iran har også betydelige ressurser av kobber, jern, sink og andre mineraler, i tillegg til en etablert metallindustri. Det har også nylig kommet påstander om enorme litiumreserver i Iran, men disse er ennå ikke bekreftet [11].

Iran kombinerer naturressurser, industriell infrastruktur, konkurransedyktige produksjonskostnader i flere sektorer og en stor, teknisk utdannet befolkning.

I en tid preget av bekymring for energisikkerhet, kritiske mineraler og konsentrasjon i forsyningskjedene har det en kostnad for alle å holde et så unikt og ressursrikt land utenfor normal økonomisk deltakelse.

Når alt dette er sagt, er Irans mest verdifulle ressurs kanskje ikke den som ligger under bakken, men menneskene.

Iran har mer enn 90 millioner innbyggere og lange tradisjoner for sterke fagmiljøer innen ingeniørfag, medisin, matematikk, vitenskap, kunst og entreprenørskap.

Flere tiår med begrenset tilgang til utenlandske produkter, investeringer og teknologier har tvunget iranske bedrifter, ingeniører og forskere til å improvisere, innovere, finne erstatninger og utvikle egne, svært effektive løsninger. Dette reiser en interessant mulighet:

Hva kunne denne opparbeidede menneskelige kapitalen ha utrettet dersom den var knyttet til resten av verden i stedet for å være isolert?

Se for deg iranske leger, ingeniører, entreprenører og forskere som kunne samarbeide friere med europeiske, amerikanske, asiatiske og andre internasjonale kolleger. Dette ville ikke bare vært en gevinst for Iran, som har vist at landet kan overleve isolasjon, men enda viktigere en gevinst for resten av verden, som kunne fått tilgang til denne skjulte rikdommen av kreativitet og entreprenørskap.

En annen mulighet verden går glipp av mens Iran er isolert, er skjønnheten i Irans natur og kulturarv.

Iran er et ekstraordinært reisemål. Landet har 30 steder på UNESCOs verdensarvliste, blant annet gamle byer, arkeologiske områder, hager, karavanseraier, skoger og ørkener [12].

Innenfor ett og samme land finner man skogene ved Kaspihavet, høye fjellkjeder og skisteder, sentrale ørkener, historiske byer og øyer i Persiabukta. Iransk arkitektur, mat, håndverk, poesi og gjestfrihet tilhører en sivilisasjon som er langt eldre enn den samlede historien til Irans motstandere.

Likevel har flere tiår med geopolitisk fiendtlighet redusert mulighetene for iranere og utlendinger til å møte hverandre i Iran.

Fra press til gjensidighet

Den grunnleggende svakheten i debatten om sanksjoner er kanskje antakelsen om at internasjonale relasjoner til slutt må produsere en vinner og en taper.

Presset økes helt til den andre siden kapitulerer. Men flere tiårs erfaring viser at nasjoner tilpasser seg. De utvikler alternative handelsnettverk, styrker forbindelsene med andre stormakter og lærer seg å operere under restriksjoner. Samtidig er det vanlige mennesker som bærer en stor del av de økonomiske kostnadene. Iran er et tydelig eksempel: Landet overga seg ikke etter to tiår med strenge finansielle sanksjoner, og heller ikke etter flere omfattende militære kampanjer.

Mange eksperter foreslår her en annen modell: gjensidighet. I denne modellen tar den ene siden et etterprøvbart skritt, samtidig som den andre siden tar et tilsvarende gjensidig skritt. Videre samarbeid fører til et nytt skritt; enda en barriere forsvinner.

I denne modellen blir handel knyttet til humanitære formål, mat, medisiner, idrett og utdanning reelt skjermet fra politiske konflikter.

I denne modellen utveksles miljøteknologi mot målbare miljøforpliktelser, samtidig som vitenskapelig samarbeid og gjenopprettede forbindelser innen turisme gradvis utvides.

Forsoning krever ikke at noen av sidene overgir seg. Det innebærer å bygge et forhold der begge parter har noe verdifullt å tape dersom konfrontasjonen vender tilbake.

Når alle disse menneskelige og økonomiske kostnadene er regnet med, hva har egentlig blitt oppnådd som ikke kunne ha blitt oppnådd mer effektivt gjennom dialog og gjensidighet?

Iran og Vesten har brukt flere tiår på å lære hvordan de kan påføre hverandre kostnader.

Kanskje den større prestasjonen nå ville være å lære hvordan man skaper gjensidig nytte.

Det innebærer ganske enkelt en erkjennelse av at varig forsoning ikke bygges ved å få den andre siden til å lide så mye at den overgir seg, men ved å gi begge sider tilstrekkelig grunn til å foretrekke samarbeid.

Målet med forsoning bør være å oppdage hva mennesker kan bygge sammen som de ikke kan bygge hver for seg.

Referanser

[1] Human Rights Watch. «Maximum Pressure»: US Economic Sanctions Harm Iranians’ Right to Health. 29. oktober 2019. Dokumenterer hindringer for humanitære transaksjoner og problemer som rammet pasienter med EB, kreft, epilepsi og andre sykdommer.

[2] Aloosh, M., Salavati, A., & Aloosh, A. Forskning om virkningene av økonomiske sanksjoner på befolkningens helse i Iran; se også systematisk menneskerettighetslitteratur som undersøker sanksjoner, inflasjon, matsikkerhet, helsetjenester og tilgang til medisiner.

[3] UNICEF Iran. «UNICEF Procures Specialized Wound Dressings for Children Suffering from Epidermolysis Bullosa (EB) in Iran, with Financial Support of the Swedish Government.» 23. august 2022. Rapporterer om sanksjonsrelaterte innkjøpsproblemer og humanitære forsendelser støttet av Sverige og Tyskland.

[4] Iransk domstol beordrer at inntektene fra salg av amerikansk olje skal brukes til å kompensere EB-pasienter rammet av sanksjoner. Kilde: Xinhua, publisert 25. august 2026, besøkt 29. august 2026.

[5] United Nations Human Rights Council. Situation of Human Rights in the Islamic Republic of Iran: Report of the Secretary-General, A/HRC/43/20. Omhandler tilgang til legemidler, medisinsk utstyr og behandling under økonomiske restriksjoner.

[6] FNs menneskerettighetseksperter / spesialrapportøren om ensidige tvangstiltak. Kommunikasjon om iranske pasienters tilgang til medisiner og farmasøytiske ingredienser, blant annet for pasienter med talassemi.

[7] FNs spesialrapportør om de negative konsekvensene av ensidige tvangstiltak. Funn etter landbesøket i Iran i 2022 om sanksjoner og overdreven etterlevelse av dem, med konsekvenser for medisiner, medisinsk utstyr, mat, infrastruktur og humanitær virksomhet.

[8] U.S. Energy Information Administration. Iran Country Analysis. Oppdatert 2024. Data om Irans påviste olje- og naturgassreserver, produksjonskapasitet, sanksjoner og investeringsbegrensninger.

[9] U.S. Energy Information Administration. Landanalyser for Iran og Qatar om den felles naturgassstrukturen South Pars/North Field.

[10] World Bank, Global Flaring and Methane Reduction Partnership. Global Gas Flaring Tracker Report. 2025-utgaven, med data fra 2024. Iran ble rangert som nummer to globalt for gassfakling.

[11] U.S. Geological Survey. Mineral Commodity Summaries: Lithium. Internasjonalt sammenlignbar informasjon om identifiserte litiumressurser og -reserver.

[12] UNESCO World Heritage Centre. «Iran (Islamic Republic of).» UNESCOs verdensarvliste.