Det første bildet er en fortvilet iransk students klage på LinkedIn. Han skriver at Norge i år har avslått alle studentvisumsøknader fra iranere, med begrunnelsen at på grunn av krigssituasjonen i Iran kan utlendingsmyndighetene ikke være sikre på at studenten vil returnere til Iran etter endt utdanning.
Resultatet av denne politikken ser vi nå. Kostnadene ved denne krigs- og sikkerhetssituasjonen rammer også vanlige menneskers liv direkte. En student som ønsker å komme til Norge for å studere videre, møter nå strengere begrensninger og kontroll på grunn av den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen.
Det andre bildet viser en kvinne ved navn Maryam Kazemi, som i flere måneder har gått rundt i demonstrasjoner i Trondheim med israelsk flagg, sammen med andre rojalistiske støttespillere.
Poenget er nettopp dette: Disse bøllene skader hele Iran og det iranske folket gjennom sin krigs- og ødeleggelsesvilje, samtidig som de bidrar til å svekke og skade Irans omdømme i verden.
Slik fungerer det. Når et land havner i en krigs- og sikkerhetspolitisk situasjon, er det vanlige menneskers liv som først blir rammet. Studenter får ikke visum, forskere møter begrensninger, familier får problemer med å reise og besøke hverandre, og en ung iraner må på grunn av den politiske situasjonen i hjemlandet bevise at han eller hun ikke har til hensikt å bli værende.
Og så er det de samme menneskene som dag ut og dag inn bidrar til å forsterke denne situasjonen. Når konsekvensene rammer iranere, begynner de plutselig å snakke om at det iranske folket ikke skal betale prisen.
Men hvem er det som bidrar til å skape denne kostnaden? Hvem heier på krig mot Iran? Hvem driver lobbyvirksomhet for strengere sanksjoner? Hvem går rundt med israelsk flagg og ønsker utenlandsk angrep på sitt eget land velkommen? Og etterpå setter de seg ned og later som om de er bekymret for det iranske folkets lidelser?
Det er vanskelig å forestille seg en større grad av hykleri og selvmotsigelse. Man kan ikke samtidig drive propaganda for krig mot Iran og klage over krigens konsekvenser for iranere. Man kan ikke arbeide for å isolere Iran og deretter late som man er overrasket når iranere møter stengte dører innen forskning, akademia og utdanning. Man kan ikke heie på mer press mot det iranske folket og samtidig fremstille seg selv som det iranske folkets forsvarer.
Dette er det man stadig må minne disse menneskene på: Utenrikspolitikk handler ikke bare om uttalelser, slagord og emneknagger. Når man bidrar til å skape en krigssituasjon rundt et land, får det konsekvenser for vanlige menneskers liv.
Et iransk pass kan under slike forhold i seg selv bli en begrensning, og vanlige mennesker kan ende opp med å betale prisen for politikk de kanskje ikke har hatt noen som helst rolle i å skape.
Neste gang noen går ut i gatene etter oppfordringer fra den fjollete Pahlavi, vifter med israelske flagg og jubler for utenlandsk angrep og innblanding, bør de kanskje stoppe opp et øyeblikk og tenke over hvem denne forestillingen til syvende og sist rammer.
Det er vanlige iranere som betaler prisen; studenten, arbeideren, forskeren og familien som bare ønsker å leve et normalt liv.
Neste gang noen går ut i gatene etter oppfordringer fra den fjollete Pahlavi, husk dette:
I politikken kan én person rope slagordene, mens millioner av mennesker kan ende opp med å betale prisen.
Og i denne saken er det det iranske folket som taper først.
