Jeg sverger ved Shojas fremtredende årer, ved Ramin Rezaeians tårer og ved Mehdi Taremis mot da han tok et oppgjør med FIFAs korrupte tjenestemenn etter kampen – jeg har begynt å verdsette dette landslaget på en måte jeg ikke har gjort før, til tross for dets fotballfaglige begrensninger.Dette var mer enn bare et fotballag.
Det var et lag hvis hovedtrener, før VM, snakket om «den martyrede lederen» og beskrev ham som en som hadde ofret seg for landet sitt. Det var et lag der spillerne tilbrakte kveldene før turneringen i gatene, hvor de veivet med islams flagg sammen med sine støttespillere.
Det var et lag som møtte begrensninger og manglende respekt allerede før avspark: USA utstedte visumene først i siste øyeblikk og ga heller ikke troppen tilstrekkelig tid til hvile. Samtidig ventet en rekke kritikere og motstandere på at de skulle mislykkes.
Til slutt gikk ikke Iran videre fra gruppespillet. Men én ting står fast: de tapte ikke på amerikansk jord. De sto imot presset, holdt ut og etterlot seg et bilde som ikke så lett vil bli glemt. Det var som om spillerne levde gjennom den siste scenen i Papillon, der de så sine motstandere og kritikere rett i øynene og erklærte: «Vi er fortsatt i live.»
Jeg sverger ved et lag som kanskje ikke hadde den tekniske kvaliteten på toppnivå, men som var fylt av mot, stolthet og vilje. For meg har dette landslaget blitt noe langt større enn bare fotball.
