Et kort svar til lederartikkelen publisert av VG 16. mai 2026 med tittelen “Ja, vi elsker dialog”.

Lederartikkelen ga inntrykk av at det er fornuftig å føre dialog med det «iranske regimet» og andre autoritære regimer så lenge det tjener norske interesser.

Problemet med artikkelen var imidlertid at den inneholdt flere urimelige påstander om iranske myndigheter, samtidig som språkbruken fremsto både unyansert og partisk:

«Og håndhilser på myndighetspersoner som har blod på hendene?»

Jeg opplever at forfatteren fremstiller iranske diplomater som om de personlig står bak krig og vold, samtidig som norske og vestlige diplomater i flere tiår har støttet USAs illegitime kriger og Israels undertrykkelse av palestinere.

Formuleringen om å «håndhilse på myndighetspersoner som har blod på hendene» fremstår dessuten som unyansert og partisk. Dersom man skal bruke en slik målestokk konsekvent, må den absolutt også gjelde vestlige land og deres allierte, blant annet Vestens kontroversielle forhold til Israel.

«At mange norsk-iranere reagerer sterkt på besøket, er ikke rart.»

Dette kan være riktig for enkelte miljøer, men formuleringen gir samtidig inntrykk av at norsk-iranske eller iranske diasporamiljøer representerer én samlet oppfatning. Virkeligheten er langt mer sammensatt.

Iranere, både i Iran og i diasporaen, har svært ulike politiske syn og erfaringer. Noen er sterkt kritiske til iranske myndigheter, mens andre fullt ut støtter Den islamske republikken Iran. Andre igjen kritiserer deler av systemet eller mener at vestlige medier ofte fremstiller Iran på en ensidig måte. Det finnes også mange som befinner seg mellom disse ytterpunktene.

Enkelte eksilgrupper får uforholdsmessig stor plass i vestlige medier, noe som kan skape et inntrykk av at deres perspektiver representerer alle iranere. Dette er fullstendig misvisende. Verken iranere i Iran eller iranere bosatt i utlandet utgjør én ensartet gruppe med felles politiske holdninger.

Det finnes en gruppe eksiliranere som støtter USAs og Israels uprovoserte kriger mot Iran. De har fascistiske, høyreorienterte og islamofobiske trekk. De undertrykker andre innvandrere i Norge og Vesten som ikke har et vestlig utseende. De truer alle som ikke er enige med dem og angriper andre norsk-iranere med andre meninger. Denne gruppen har støttet urettferdige og brutale sanksjoner mot Iran, som kun går utover vanlige mennesker. Likevel får de stor plass i vestlige medier, inkludert norske medier, hvor de jevnlig inviteres til TV-programmer, debatter og intervjuer i blant annet NRK, TV 2 og ulike aviser.

Disse miljøene støtter blant annet sønnen til den siste sjahen i Iran, Reza Pahlavi, som flere ganger har bedt USA og Israel om å bombe Iran, altså sitt eget fedreland. Han har bodd i USA i 48 år og har ikke besøkt Iran i løpet av denne perioden.

Denne gruppen kaller jeg «Shaban Bi-mokh» («Shaban den hjerneløse»). Begrepet viser til Shaban Jafari, kjent som «Shaban Bimokh». Han var en omstridt figur i Irans moderne historie og ble kjent som en støttespiller for Pahlavi-sjahen. Han spilte en viktig rolle i å skape uro og opprør i Teheran under statskuppet i 1953 mot statsminister Mohammad Mossadegh, som ble gjennomført med støtte fra CIA, MI6 og sjah Mohammad Reza Pahlavi. Tilhengere av denne gruppen er blant annet Mahmoud Farahmand (Høyremann), Masud Gharahkhani (Stortingets president, AP-mann) og Sarah Gaulin, som merkelig nok jobber med likestilling og mangfold.

Det finnes også andre eksilgrupper med ulike politiske agendaer, blant annet tilhengere av terrorgruppen Mojahedin (MEK), som har begått flere terroroperasjoner i Iran, blant annet bombingen av hovedkvarteret til Det islamske republikanske partiet i Teheran (1981), der 74 ledende tjenestemenn ble drept. Milica Javdan er en av dem og har blitt invitert til NRK flere ganger.

Det finnes også en gruppe kurdiske separatister fra Iran, Tyrkia, Syria og Irak som ønsker et selvstendig Kurdistan. De har fått betydelig støtte fra Israel og Vesten i prosjekter som bidrar til å svekke stabiliteten og den territorielle integriteten til disse fire landene samt skape uro og konflikt i regionen. Disse gruppene har også fått betydelig oppmerksomhet i vestlige medier og politiske miljøer.

Generelt tar iranere bosatt i Iran sterk avstand fra disse gruppene, og disse gruppene representerer ikke iranernes stemme.

Jeg og mange andre iranere med en bred historisk og politisk kunnskap i Norge har flere ganger kontaktet norske medier og bedt om å få delta i debatter og intervjuer, men vi har aldri blitt invitert.

«Et regime som siden februar har vært i krig med USA og Israel.»

Det virker som om forfatteren ikke vet at det var Israel og USA som angrep Iran mens Iran var i forhandlinger med amerikanerne. Det er trist dersom en lederartikkel enten er så kunnskapsløs eller så politisk ensidig at den ikke tydelig skriver at det var Israel og USA som angrep Iran.

«Men som i flere tiår også har ført en krig mot sin egen befolkning.»

En slik påstand er en svært forenklet, unyansert og partisk beskrivelse av et komplekst samfunn. For å forstå Irans innenrikspolitikk må man også ta hensyn til landets historie, religiøse og kulturelle mangfold, geopolitiske situasjon og samfunnsstruktur.

Iran er et land med rundt 90 millioner innbyggere, bestående av mange etniske grupper, ulike religiøse retninger og et bredt spekter av politiske holdninger. Som i mange andre land finnes det både støtte til og kritikk av myndighetene internt i samfunnet. Å fremstille hele forholdet mellom staten og befolkningen som en «krig» gir derfor et misvisende bilde av virkeligheten.

«Dette er et spørsmål mange nordmenn stiller når de ser bilder av norske delegasjoner som enten tar imot kontroversielle regimer eller selv besøker land styrt av autoritære ledere.»

Jeg reagerer på at slike formuleringer ofte brukes selektivt i omtalen av enkelte land. Har forfatteren skrevet tilsvarende kritiske tekster om Norges diplomatiske og økonomiske forbindelser med Israel eller med arabiske stater som De forente arabiske emirater, som i mange år har fått omfattende internasjonal kritikk for behandlingen av utenlandske arbeidere og begrensninger på politiske rettigheter?

Hva med Saudi-Arabia, som ikke bare henretter sitt eget folk og politiske motstandere i landet, men som også for noen år siden henrettet en gruppe migranter uten at det fikk særlig stor oppmerksomhet i vestlige medier? Hva med Israel, som henretter mindreårige palestinske barn, i tillegg til anklager om etnisk rensing, folkemord og okkupasjon?

Poenget mitt er ikke å avvise kritikk av Iran, men å etterlyse en mer konsekvent og prinsipiell tilnærming. Dersom diplomatiske møter med Iran fremstilles som moralsk problematiske, bør man også stille tilsvarende spørsmål om Norges relasjoner til andre stater som får alvorlig internasjonal kritikk.

«Hvorfor inviterer norske politikere og diplomater Taliban til samtaler i Oslo?»

Det blir misvisende å sammenligne Taliban med iranske myndigheter som om situasjonene er direkte parallelle. Iran og Afghanistan har ulike historiske, politiske og samfunnsmessige forutsetninger, og forholdene i de to landene er derfor langt mer komplekse enn slike sammenligninger gir inntrykk av.

Det er også viktig å nyansere bildet av det iranske samfunnet. Iranske kvinner er svært aktive innenfor høyere utdanning, arbeidsliv, kunst, forskning og andre deler av samfunnet. Kvinner utgjør en stor andel av studentene ved iranske universiteter, selv om det samtidig finnes lover og strukturer i Iran som mange med rette kritiserer som diskriminerende.

Når det gjelder Taliban, er det også verdt å huske at vestlige land og NATO var militært til stede i Afghanistan i rundt 20 år uten å lykkes med å etablere et stabilt politisk system som kunne forhindre Talibans tilbakekomst til makten. Derfor valgte vestlige land senere å opprettholde kontakt og dialog med Taliban, blant annet av diplomatiske, sikkerhetsmessige og humanitære hensyn.

«Norske diplomater besøker det iranske regimet.»

I artikkelen brukes uttrykket «det iranske regimet», et begrep som er politisk ladet og lite balansert. Dersom målet er en mer profesjonell og nyansert debatt, burde VG heller bruke mer nøytrale formuleringer som «iranske myndigheter» eller «Den islamske republikken Iran». Jeg reagerer også på at norske og vestlige medier sjelden bruker tilsvarende språk om nære allierte stater, selv når disse kritiseres for alvorlige menneskerettighetsbrudd eller svært strenge lover. Dette skaper inntrykk av en selektiv og politisert språkbruk i omtalen av ulike land.