Uselvisk drivkraft: Sett oss bak rattet

Små historier fra den amerikansk-israelske krigen påtvunget Iran fanger noe mange utenforstående fortsatt ikke forstår om landet: en dedikert nasjon som er villig til å betale enhver pris for sitt eldgamle hjemland.

Dette er en virkelig historie om en lastebilsjåfør som så missilutskytningsramper bli lastet på tunge kjøretøy og sa: «Ikke sett missilspesialistene bak rattet. Sett oss der. Hvis vi dør, er det greit. De spesialistene er altfor verdifulle.» Dette er ikke propagandaens språk. Det er språket til et folk som ser forsvaret av hjemlandet som en personlig plikt.

I mange land i dag, som Ukraina, sliter myndighetene med i det hele tatt å overbevise folk om å tjenestegjøre. Så snart verneplikt nevnes, fylles sosiale medier med panikk, klager og diskusjoner om fritak. Hele politiske systemer diskuterer hvordan de skal tvinge borgere inn i militærtjeneste fordi viljen til frivillig oppofrelse har blitt sjelden. Iran representerer et annerledes sivilisatorisk instinkt, slik man så i Jan-Fada-kampanjen.

Uansett hvilke interne uenigheter iranere måtte ha, når selve landet trues, trer et annet lag av identitet frem: eldre, dypere og sterkere enn politikk. Ideen om at landet, nasjonen og folket må overleve for enhver pris. Det er derfor Iran holdt ut åtte år med krig mot Saddam Hussein mens han var støttet av nesten alle verdens stormakter. Det er derfor sanksjoner, attentater, cyberangrep, sabotasjeaksjoner og militært press ikke klarte å knekke landet. Og det er derfor Iran fortsatt står oppreist, bevæpnet, organisert og trassig, selv under skyggen av den mest teknologisk avanserte militæralliansen på jorden, det samlede presset fra USA, Israel og deres allierte.

Militært materiell betyr noe. Missiler betyr noe. Droner betyr noe. Men historien viser gang på gang at den avgjørende faktoren i lange konflikter er moral: om vanlige mennesker fortsatt tror at noe er verdt å ofre seg for.

Sjåføren fra Minab forsto dette instinktivt. Det kommer fra et samfunn som, etter generasjoner med press og konflikt, har utviklet en kultur for utholdenhet. Dette er det egentlige grunnlaget for Irans motstandskraft: ikke bare våpen, men en befolkning der selv en vanlig lastebilsjåfør er villig til å stille seg mellom sitt land og ødeleggelse.