Mah-Rukh Ali skrev at iransk politi forsøkte å skremme henne og stadig minnet henne på at de holdt øye med henne mens hun var i Iran.
Dersom man kjenner Irans moderne historie, er det lettere å forstå hvorfor både myndighetene, politiet og deler av befolkningen er skeptiske til vestlige borgere og journalister, særlig fra land som har tette forbindelser til USA og Israel, slik Norge har gjennom sitt politiske og militære samarbeid med USA og Israel.
Iran har gjennom flere tiår vært utsatt for terroraksjoner, særlig fra Israel, etterretningsoperasjoner, sabotasje, kuppforsøk og voldelige handlinger knyttet til utenlandske aktører. Organisasjoner som CIA, Mossad og MI6 har historisk vært involvert i ulike operasjoner i Iran, noe som naturlig har bidratt til mistillit og et sterkt sikkerhetsfokus fra iranske myndigheter.
Samtidig er dette ikke unikt for Iran. Mange land er generelt skeptiske til borgere, journalister eller aktivister fra land de oppfatter som politiske motstandere eller sikkerhetstrusler. Norge er for eksempel også svært oppmerksom på personer fra land som Iran, Russland og Kina i spørsmål knyttet til sikkerhet og etterretning. Historier om mange iranske studenter og arbeidere viser at iranere også har møtt mistanke og overvåkning i vestlige land.
Deretter skrev Mah-Rukh Ali også at «iranere er nødt til å leve under dette fryktelige regimet hver dag». Det er helt feil og naivt å sammenligne opplevelsen til en utenlandsk journalist fra et vestlig og Israel-vennlig land med hverdagen til rundt 90 millioner mennesker som faktisk bor i Iran og kjenner samfunnet fra innsiden. Slike beskrivelser kan oppfattes som ensidige og påvirket av vestlige medier og politiske narrativer om Iran.
Hun skrev også at iranske myndigheter, ifølge menneskerettighetsaktivister, massakrerte tusenvis av mennesker under protestene i fjor. Hun må være klar over at det ikke finnes noen uavhengige og upartiske menneskerettighetsorganisasjoner som arbeider med Iran-spørsmål, og kontorene til disse aktivistene og organisasjonene er i USA eller i land som er allierte med USA.
Mange av organisasjonene og aktivistene det vises til, holder til i Vesten eller Israel, noe som også påvirker hvordan informasjon og perspektiver blir presentert.
Dessuten må hun være klar over at både amerikanske og israelske tjenestemenn har uttalt at ulike grupper, som kurdiske separatister, Mujahedin og kriminelle grupper i Iran, har mottatt støtte utenfra.
Flere medier, blant annet CNN, har også omtalt dette, og Donald Trump og andre israelske og amerikanske politikere skrev om dette på Twitter. Derfor blir det for ensidig og partisk å omtale hendelsene kun som fredelige demonstrasjoner uten å nevne den bredere sikkerhetssituasjonen og de voldelige elementene som også var involvert.
Totalt ble 3000 mennesker drept under opptøyene og de væpnede sammenstøtene, blant dem sivile, politifolk og væpnede grupper. Iranske myndigheter publiserte navn og identitetsopplysninger på de døde gjennom offentlige kanaler. Derfor mener jeg det er viktig å være presis og forsiktig med sterke påstander.
Jeg mener også at hun viser manglende kunnskap når hun skriver at systemet var på randen av kollaps eller at mange trodde myndighetene ville falle etter noen dager med krig og press fra USA og Israel. Slike påstander tar etter mitt syn ikke hensyn til Irans historie, samfunn og institusjonelle struktur. Dersom man ser på Irans historie — krigen med Irak, flere tiår med omfattende sanksjoner, terroraksjoner fra ulike grupper og press fra både Israel og USA — er det tydelig at iranske myndigheter har opparbeidet betydelig erfaring med å håndtere kriser, konflikter og eksternt press.
I artikkelen bruker Mah-Rukh Ali flere ganger begrepet «det iranske regimet». For å bidra til en mer balansert, upartisk og profesjonell debatt burde hun bruke mer nøytrale begreper og det reelle navnet på det politiske systemet i Iran, nemlig «Den islamske republikken Iran» eller «iranske myndigheter».
Ordet «regime» er sterkt verdiladet og brukes ofte i vestlige medier om land som ikke ønsker å være avhengige av USA eller å være nære allierte med USA, som Iran, Venezuela, Russland og Kina.
Men Iran får for det meste negative uttalelser og kritikk i vestlige medier, særlig fordi Iran mener at Israel har okkupert Palestina og at dette er en fortsettelse av Vestens imperialisme i Vest-Asia (Midtøsten).
Israels makt og innflytelse på Vesten og vestlige medier har ført til at Iran nesten alltid omtales gjennom negative hendelser og begreper. Når var siste gang norske medier snakket positivt om Iran, landets høykvalitetsutdanningssystem og helsesystem, kvinner med høy utdannelse og aktivitet i samfunnet?
Selv om flere arabiske stater har langt strengere lover og regler for sivilbefolkningen enn Iran, benytter vestlige medier mer nøytrale uttrykk som «gulfstatene» eller «arabiske stater» for å omtale dem, eller de bruker kun navnet på landet.
Israel har også blitt kjent som en apartheidstat av flere internasjonale organisasjoner og kritikere, og selv om mange menneskerettighetsorganisasjoner mener at Israel begår folkemord og etnisk rensing mot palestinere, bruker vestlige medier aldri ordet «regime» når de omtaler Israel. De bruker enten kun «Israel» eller «israelske myndigheter».
Mah-Rukh Ali, som er journalist og forfatter, burde også være klar over at Iran ikke er et diktatur hvor alt avhenger av én enkelt person. Maktstrukturen i Iran er fordelt mellom ulike institusjoner og nivåer i staten. Derfor kollapset heller ikke Den islamske republikken etter store politiske kriser eller tap av sentrale personer.
Det er viktig å forstå forskjellen mellom ulike styreformer, som diktaturer, autoritære systemer, skinndemokratier og demokratiske systemer. Politiske systemer er ofte langt mer komplekse enn hvordan de fremstilles i vestlige medier, og ingen stater fungerer helt perfekt eller fullstendig demokratisk i praksis. Vi skal ikke gjenta og akseptere alt medier sier.
Når man omtaler et land med en så kompleks historie og politisk situasjon som Iran, er det viktig å forsøke å forstå flere perspektiver og unngå generaliseringer og forenklede framstillinger.
Det som gir meg vondt i magen og føles ubehagelig, er mennesker som opprinnelig kommer fra Vest-Asia (Midtøsten), men som støtter Israels og USAs propaganda og krigføring mot andre land.
