På 17. mai går nordmenn ut i gatene for å feire frihet, selvstendighet og nasjonal suverenitet.
Det er en vakker dag.
Men kanskje også årets mest vellykkede rollespill.
For spørsmålet er ikke om Norge er et fritt land på papiret. Spørsmålet er hvor selvstendig Norge faktisk er i praksis.
Og svaret ligger kanskje best gjemt i en klassisk 17. mai-kake: pen på utsiden, mange lag inni, og ganske tung å fordøye hvis man først begynner å undersøke ingrediensene.
Første lag: militær krem med amerikansk smak
Norge liker å fortelle seg selv at vi er en fredsnasjon. Men vår sikkerhetspolitikk hviler i praksis på én grunnpilar: USA.
I 2024 utvidet Norge forsvarsavtalen med USA til å inkludere tolv såkalte «omforente områder» på norsk jord, militære områder amerikanerne kan bruke til lagring, trening og operasjoner. Det interessante er ikke bare selve avtalen. Det interessante er språket. Vi har nemlig ikke «amerikanske baser» i Norge. Nei da. Vi har «omforente områder». Litt på samme måte som at et sexleketøy plutselig blir «velværeteknologi» hvis markedsavdelingen får nok tid på seg.
Formelt er Norge suverent. Praktisk er norsk sikkerhet fullstendig integrert i amerikansk militærmakt og NATO-strukturen. Og denne integrasjonen har dratt Norge inn i mange kriger som ikke har hatt noe med norsk sikkerhet å gjøre. Afghanistan, Libya, kriger der norske bidrag i praksis fulgte rammen av amerikansk-ledede strategier, snarere enn en selvstendig norsk vurdering av nasjonal sikkerhet.
Andre lag: finansfyll med dollar-smørkrem
Så kommer økonomien. Vi lever fortsatt i en verden der dollaren er global reservevaluta, amerikanske finansmarkeder er sentrum i verdensøkonomien, og USA i praksis kan sanksjonere stater, banker og selskaper ut av store deler av verdenshandelen.
Norge er rikt, ja. Men rikdom er ikke det samme som autonomi. Oljefondet er et godt eksempel. Det fremstilles ofte som et uttrykk for norsk moralsk kapitalisme: etisk, ansvarlig, bærekraftig. Helt til etikken begynner å koste penger.
Etter press rundt investeringer knyttet til Gaza-folkemord og selskaper involvert i israelsk okkupasjon, ble det kjent at regjeringen satte arbeidet til Etikkrådet på pause, blant annet fordi strengere etiske vurderinger kunne true fondets enorme investeringer i amerikanske teknologiselskaper. Financial Times rapporterte at amerikanske reaksjoner også spilte inn.
Det betyr ikke nødvendigvis at noen amerikansk senator ringte Norge og sa: «Oppfør dere.» Imperier fungerer mer elegant enn som så. Strukturen gjør jobben alene. Når økonomien din er dypt integrert i amerikanske markeder, amerikansk teknologi og amerikansk kapital, trenger ingen å true deg direkte. Du begynner å sensurere deg selv på forhånd. Det er litt som å være økonomisk uavhengig tenåring som fortsatt bor hos foreldrene sine og bruker deres Netflix-konto.
Tredje lag: digital glasur fra Silicon Valley
Så har vi den meste skulte formen for avhengighet: den digitale. Norge er i dag ekstremt avhengig av amerikansk teknologi. Skyinfrastruktur, operativsystemer, kontorverktøy. Sosiale medier, AI-modeller.
Store deler av norsk offentlig og privat sektor kjører på amerikanske plattformer. Vi digitaliserer staten med teknologi vi ikke kontrollerer, på infrastrukturer vi ikke eier, under juridiske og økonomiske regimer vi ikke bestemmer over. Vi kaller det «innovasjon».
En ny rapport fra teknologiselskapet Proton viser at hele 96 prosent av norske bedrifter benytter seg av amerikanske teknologiløsninger. Kun Island har et mer USA-avhengig næringsliv. Til sammenligning er 58 prosent av næringslivet i Tyskland og 66 prosent i Frankrike USA-avhengige.
Og den kulturelle effekten er enorm. Norske politikere diskuterer amerikanske kulturkriger. Norske medier følger amerikanske nyhetssykluser. Norske ungdommer snakker i dialekter importert direkte fra Los Angeles.
Vi er kanskje ikke en formell amerikansk koloni. Men vi er definitivt på premium-abonnementet.
Fjerde lag: følelsen av frihet
Det mest fascinerende med moderne makt er at den ofte ikke oppleves som tvang. Norge føler seg fritt fordi Norge stort sett ønsker det samme som USA ønsker. Eller rettere sagt: våre eliter er så integrert i den samme økonomiske, militære og kulturelle strukturen at avvik sjelden blir aktuelt.
Derfor kommer norsk utenrikspolitikk ofte i form av symbolske markeringer. Sterke ord. Bekymring. Nakne FN-uttalelser. Men nesten aldri reelle brudd.
På Gaza ser vi det tydelig. Norge kan bare uttrykke uro, men når det kommer til tiltak som faktisk utfordrer rammeverket konflikten inngår i stopper handlingsrommet raskt opp. På Iran ser vi det samme mønsteret, der nylige amerikanske angrep ble møtt med verbal fordømmelse fra norsk side, men uten noen form for reell politisk eller økonomisk konsekvens. Tanken på faktisk økonomisk eller geopolitisk konfrontasjon med den amerikanske linjen? Den stopper som regel der markedseksponeringen begynner.
Men er ikke all verden gjensidig avhengig?
Det finnes en form for internasjonalisme som bygger på gjensidig avhengighet mellom relativt likeverdige aktører. Mange sosialister og anarkister har forestilt seg nettopp dette: en verden der samfunn samarbeider frivillig på tvers av grenser.
Problemet er ikke forbindelser. Problemet er asymmetri. Dagens globale system er ikke flatt. Det er hierarkisk, der USA i stor grad kontrollerer valutaene, plattformene, infrastrukturen, finanssystemet og den militære makten som resten av verden er avhengig av.
Og i et slikt system blir «frihet» ofte definert som retten til å gjøre hva du vil, så lenge det ikke utfordrer The Empire. De få statene som forsøker å praktisere en reell suverenitet, som Iran og Cuba, møter da omfattende sanksjoner og militært press fra USA og dets allierte.
Så hva feirer vi egentlig den 17. mai?
Formelt sett: grunnloven, friheten og nasjonal selvstendighet.
Praktisk sett: et av verdens mest vellykkede klientforhold.
Og misforstå meg rett: Norge har gjort det ekstremt bra i imperiets indre sirkel. Vi er ikke Irak. Vi er ikke Chile. Vi er den privilegerte eleven som får sitte foran i klasserommet, lytte lojalt til The Empire og samtidig tro vi er en humanitær nasjon fordi vi sender noen milliarder til FN etter å ha investert hundrevis av milliarder i systemet som skaper katastrofene.
Det er egentlig ganske imponerende.
For få land har klart å være så integrert i amerikansk maktstruktur, samtidig som de opprettholder selvbildet av å være et moralsk korrektiv til verden.
Det er nesten kunst. Og kanskje er det nettopp derfor systemet fungerer så godt her: Folk føler seg frie.
