Det pågående angrepet på Bassam Hussein, en professor fra Palestina for bruken av ordet “vakkert” om 7. oktober, er et talende eksempel på det vi kan kalle kontekstuell blindhet og moralsk hykleri i det norske offentlige rom. For å forstå hvorfor dette angrepet er urettferdig, må vi analysere saken gjennom tre pilarer:
- Opplevelsen av agens vs. lidelse
For en person som har levd hele sitt liv under en brutal og ulovlig okkupasjon, handler ikke ordet “vakkert” om feiring av død, men om det sjeldne øyeblikket der den undertrykte makter å bryte ut av sin avmakt. I militærhistorien blir ofte “den umulige manøveren” eller “det totale overraskelsesmomentet” beskrevet med estetiske vendinger. Når en palestiner ser murene bryte sammen, ser de ikke bare en militær operasjon; de ser et kortvarig glimt av frihet og styrke fra en part som verden har diktert som permanent svak. Å dømme denne reaksjonen uten å anerkjenne 75 år med ydmykelse, er å nekte den undertrykte retten til sine egne følelser. - Den selektive indignasjonen
Det mest slående med reaksjonene i norsk akademia og media er fraværet av lignende fordømmelser når motparten dehumaniserer palestinere. Hvor er de akademiske sanksjonene og de mediale stormene når israelske ledere kaller et helt folk for “menneskelige dyr”? Hvor er de etiske komiteene når IDF-soldater legger ut videoer der de feirer ødeleggelsen av universiteter og drap på sivile i Gaza? Når vi tier om den systematiske feiringen av palestinsk død, men går til samlet angrep på en professor fra et ødelagt Jabalia for ett enkelt adjektiv, har vi forlatt nøytraliteten og gått over i en ren disiplinering av det palestinske narrativet. - Kravet om uavhengig sannhet som premiss
Det er svært viktig å påpeke at fundamentet for dagens fordømmelse av Prof Bassam er bygget på et narrativ som per i dag ikke er uavhengig verifisert, men i stor grad produsert og kontrollert av Netanyahu-regjeringen. Det er et paradoks at universiteter – institusjoner bygget på kritisk tenkning og etterprøvbarhet – krever total underkastelse for én spesifikk versjon av 7. oktober, samtidig som de samme institusjonene aksepterer at uavhengig granskning blokkeres. Å kreve at en palestinsk professor skal adoptere okkupantens narrativ for å beholde sin verdighet, er i praksis en akademisk annektering av tankegangen.
Forsvaret av det menneskelige
Å forsvare denne professoren er ikke nødvendigvis det samme som å forsvare vold, men det er å forsvare retten til å tale fra et sted av dyp smerte og motstand. “Når verden krever at et offer for folkemord skal velge sine ord med kirurgisk presisjon for ikke å fornærme den som støtter okkupasjonen, har vi mistet vår menneskelighet. Vi kan ikke straffe en professor for å se ‘skjønnhet’ i at en fengselsmur faller, samtidig som vi ser en annen vei mens hele byer blir jevnet med jorden.”
Det er på tide at vi spør hvorfor en professors ordvalg utløser større raseri enn en stats dokumenterte krigsforbrytelser. Det vitner om et grotesk hykleri når vi krever moralsk feilfrihet fra den som befinner seg under ruinene, samtidig som vi gir diplomatisk ryggdekning til dem som har lagt byene i aske. Det bekrefter en ufordragelig sannhet: I denne konflikten er silkehansker forbeholdt den mektige, mens jernhånden er det eneste som møter palestinernes stemme.
