Et brev til Mahmoud Farahmand

Kjære tidligere venn,

Jeg leste den patetiske, sutrete lille responsen din på den videoen av utenriksministeren. Jeg syntes faktisk synd på deg å se deg synke så lavt. Men likevel bestemte jeg meg for å skrive noen linjer til deg. Først trodde jeg de nylige anti-iranske holdningene dine bare var den vanlige naive dumskapen jeg alltid har forventet av deg. Men etter å ha lest dette er det klart: dette handler ikke lenger om naivitet. Det finnes en smålig og ondskapsfull side ved deg som kommer tydelig fram her.

Du skrev: «Men i en annen sammenheng har den samme utenriksministeren ingen betenkeligheter med å omtale regimekritikere i og utenfor Iran som “høylytte”, eller å trekke deres motiver for å støtte angrepene på det iranske regimet og landets islamske revolusjonsgarde (IRGC) i tvil».

Så la meg forstå dette riktig. Selv to måneder senere, etter at selv de dummeste og mest hjernevaskede tilhengerne av USA og Israel har innsett at det var feil å juble for angrep på Iran, sitter du fortsatt der og lurer på om det kanskje fantes en god grunn til å bombe oss? Seriøst? Fortell meg: Har noen bombe som noen gang er sluppet over noen befolkning noe sted, hatt et «godt motiv»?

Og så kommer du med den perlen om «angrep på IRGC». Greit. La oss late som om synsproblemene dine i det siste gjorde at du ikke så bombene som traff broer, sykehus og universiteter. La oss late som om du også overså de amerikanske og israelske angrepene på petrokjemiske anlegg, stålverk og sementfabrikker. La oss late som om du ikke har hørt ett eneste ord om de sivile døde i byene våre, inkludert norsk-iranske Hamid Amini .

Men de små barna på skolen i Minab? De som hele verden snakket om? Så du dem heller ikke? Ikke prøv å lyve. Ingen tror deg.

Utenriksministeren sa: «Jeg synes jo selv at det er rart om nordmenn som mener at vi burde bombes mer… eh, altså. Det er litt pussig». Det er en helt rimelig uttalelse. Ingen oppegående person ville blitt fornærmet av den setningen. Men du ble tydeligvis det. Tro meg, man må være ganske smålig og ondskapsfull for å reagere på den måten.