Hvert år samles arbeiderbevegelsen og venstregrupper i denne byen på den internasjonale arbeiderdagen for å hedre arbeiderkampenes historie og protestere mot kolonialisme, utbytting og imperialisme. I år ble denne markeringen forstyrret av organisert vold – noe mange norske deltakere neppe hadde forventet å se.
I den delen av markeringen hvor det norske partiet FOR og en gruppe iranere som er motstandere av USAs og Israels militære politikk mot Iran deltok, gikk kurdiske separatistgrupper og medlemmer av Mujahedin-e Khalq (MEK) til angrep. De slo deltakere, knuste og brente flaggene deres. Sammenstøtet eskalerte raskt, situasjonen ble kaotisk og voldelig, og mange av de tilstedeværende ble utsatt for fysiske angrep. Politiet grep til slutt inn og pågrepet flere personer, men dessverre ble de løslatt kort tid etter. En sak som ikke ser ut til å ha blitt tatt tilstrekkelig alvorlig.
For de som kjenner disse organisasjonene, var det som skjedde ikke overraskende. MEK er en organisasjon med en blodig fortid. På 1980-tallet drepte de titusenvis av iranske borgere, de stilte seg på Saddam Husseins side under den irakisk-iranske krigen, og de har i årevis operert med den samme logikken om vold og trusler. Det som skjedde i går i byens gater, var ikke en spontan handling – det var en naturlig fortsettelse av det samme gamle mønsteret. Vold som denne gangen ikke gjemte seg i historiens skygger, men utspilte seg i fullt dagslys, foran øynene på norske borgere.
Og kanskje er nettopp det det eneste lyspunktet i denne dystre hendelsen. De norske vitнene som var til stede i går, fikk en sjelden mulighet til å se disse gruppene på nært hold, uten filter. De fikk se hva som skjuler seg bak de frihetssøkende slagordene og den politiske fasaden til noen av disse organisasjonene. Denne erkjennelsen – om enn bitter – er ikke uten verdi for et samfunn som er vertskap for disse gruppene.
