Krig utkjempes like mye med fortellinger som med våpen

Makt utøves ikke bare gjennom våpen, men gjennom fortellinger. Det som gjerne kalles «soft power», handler i realiteten om evnen til å forme virkelighetsforståelsen slik at bestemte handlinger fremstår som nødvendige, legitime , eller uunngåelige. Problemet er at vestlige maktinstitusjoner ikke bare bruker soft power. De kontrollerer infrastrukturen for selve fortellingen.

Siden krigen mot Iran 28. februar, har norske aviser nesten daglig publisert saker om hva «iranere egentlig mener». Noen er skrevet av journalister, andre av iranere i diaspora, andre igjen av observatører med tilknytning til regimet eller opposisjonen. For leseren er dette forvirrende: Hvordan kan bildene sprike så mye? Dette er en guide til å navigere i kompleksiteten, men også til å vise hvordan vestlig makt bevisst forsterker visse stemmer.

Orientalisme 2.0: Når «native informants» legitimiserer krigen

For å forstå dagens Iran-debatt, refererer kritikere ofte til Edward Saids Orientalism (1978). «Østen» ble fremstilt som irrasjonell, fanatisk og tilbakestående , ikke bare som fordom, men som et kunnskapssystem som legitimerte dominans. Den som definerer virkeligheten, definerer også hvilke inngrep som fremstår som rimelige: sanksjoner, regimeendringsforsøk, eller krig.

Saids bok var så ødeleggende at den blottla hele fagmiljøer i vestlige universiteter. Institutter for orientalske studier ble avslørt som arnested for kolonial tenkning. Noen ble omdøpt, andre mistet finansiering, og den profesjonelle orientalisten , den hvite, europeiske mannen som talte på Østens vegne, mistet sin selvfølgelige autoritet.

Men verktøyet forsvant ikke. Det diffunderte.

Makten lærte seg orientalisme 2.0. I stedet for å snakke om Østen, skulle den nå snakke gjennom Østen. De gamle orientalistene ble erstattet av det som i dag kalles «native informants», stemmer innenfra som løftes frem som representative for «det iranske folket». Skiftet er genialt fra maktens perspektiv: Når en diaspora-iraner eller en kritisk filmskaper sier det samme som en orientalistprofessor for femti år siden, fremstår det ikke som kolonialt. Det fremstår som autentisk.

Filmindustrien illustrerer skiftet perfekt. I orientalisme 1.0 var det Hollywood som produserte orientalske stereotyper: den barbariske perseren i 300, den sløret, underdanige kvinnen, den fanatiske mullahen. I dag, i orientalisme 2.0, er det iranske filmskapere som får global scene , og vestlige festivaler, fond og distributører velger konsekvent de filmene som bekrefter vestlige fordommer om Iran som et fengsel uten håp. Problemet er ikke at disse filmene lyver. Problemet er at de utgjør det eneste tillatte bildet. En iransk film om hverdagsliv, kjærlighet eller arbeidskamp når sjelden Cannes, med mindre den viser overgrep, steining eller flukt.

Dermed, problemet med orientalisme 2.0 er ikke at stemmene er uekte. Problemet er at synligheten deres er fullstendig selektiv, og at vestlige medier, festivaler og plattformer systematisk utelater perspektiver som utfordrer vestlig utenrikspolitikk.

Plattformenes skjulte makt: Hvordan algoritmer avgjør hvem som får tale

Forestillingen om internett som et flatt og nøytralt nettverk holder ikke lenger. Det som har vokst frem er en plattformisert offentlighet dominert av noen få selskaper, særlig i USA: X (tidligere Twitter), YouTube, Meta. Disse plattformene filtrerer aktivt hva som blir synlig, gjennom algoritmer, moderering, og nedstengninger.

I siste dagene, har flere iranske kontoer som kritiserer amerikansk politikk blitt suspendert eller svekket i synlighet. Samtidig får kontoer som åpent støtter «regimeendring» fri flyt. Dette er en geopolitisk filtrering bakt i narrativ-maskineriet.

Samtidig finnes tegn til organiserte påvirkningskampanjer. En rapport omtalt av Le Figaro, basert blant annet på analyser fra Citizen Lab, peker på omfattende nettverk av kontoer som produserer enorme mengder innhold for å fremme bestemte narrativer, inkludert aktører som Reza Pahlavi, den tidligere kronprinsen som har bodd i eksil i USA i flere tiår. Slike operasjoner er ikke unike for Iran-debatten, men de viser at informasjonsrommet ikke er spontant, det er aktivt formet, også med vestlig etterretningsstøtte.

Vestlige medier rapporterer gjerne om russiske eller kinesiske desinformasjonskampanjer, men forbigår stilltiende kampanjer som støtter vestlig utenrikspolitikk. Kaller vi det «public diplomacy» når USA gjør det, og «propaganda» når Iran gjør det? Nettopp dette dobbeltsporet er en del av maktstrukturen.

Hvordan navigere? En praktisk sjekkliste for leseren

For å unngå å bli en passiv mottaker av vestlige fortellinger, foreslår jeg tre konkrete verktøy:

1. Skille mellom stemme og synlighet: Hvilke perspektiver når frem til norske aviser, og hvilke gjør det ikke? Hvorfor hører vi så lite fra iranske fagforeningsfolk, lærere, pensjonister, og så mye fra diaspora-aktivister med politisk agenda?
2. Se på posisjon og interesser: Snakker personen fra Iran, fra diaspora, eller fra en institusjonell posisjon knyttet til vestlige medier, tenketanker eller finansierte informasjonsmiljøer? Følg både synlighet og finansielle og institusjonelle koblinger. Masih Alinejad er et eksempel på en av de høylytte krigshisserne som har hatt samarbeid med USA-finansierte medieinstitusjoner og vært en synlig stemme i internasjonale medier og på konferanser som Oslo Freedom Forum.
3. Vurder maktinteresser: Hvilke materielle og strategiske interesser støttes eller svekkes av en gitt narrativ ramme? I internasjonal politikk er fortellinger sjelden nøytrale. De er ofte koblet til konkrete handlingsrom: sanksjoner, diplomati, militær eskalering eller regimeendringsstrategier. Et sentralt spørsmål er derfor ikke bare hva som sies, men hvilke politiske handlingsalternativer som åpnes og lukkes gjennom måten Iran beskrives på. Når Iran fremstilles som en eksistensiell trussel, blir for eksempel økt militært press, økonomiske sanksjoner eller støtte til regimeendring lettere å legitimere , slik vi historisk har sett i forkant av andre konflikter i regionen.

Et nyttig kontrollspørsmål er derfor: hvis denne fortellingen blir dominerende, hvilke politiske tiltak blir mer sannsynlige, og hvilke blir mindre sannsynlige? Hvem får økt handlingsrom, og hvem mister det?

Fortellinger dreper, eller forhindrer krig

Utsagn om hva «iranere mener» blir ikke bare uttrykk for mening, men produkter av et system som filtrerer, forsterker og til tider systematisk undertrykker perspektiver. Mange stemmer finnes, men få blir hørt globalt. Spørsmålet er derfor ikke bare hvem som snakker, men hvordan noen stemmer blir til sannheter , og hvilke maktstrukturer, inkludert vestlige mediers redaksjonelle linjer, plattformenes algoritmer og statlige interesser, som gjør det mulig.

I en tid der krig forberedes gjennom fortellinger lenge før de første bombene faller, er det kanskje nettopp dette som er avgjørende å forstå. Å avsløre fortellingene er ikke en akademisk øvelse. Det kan være en del av å forhindre krig.