Du kom levende ut fra bort der– sterk, stødig og urokkelig.
Ansiktet ditt er fullt av blod. Du har mistet dem du elsket mest.
Du gikk helt fram til dødens grense – og kom tilbake.
Din blodtørstige fiende – menneskehetens fiende, verdens store barnemordere, folkemord og barnamord USA og Israel – gikk til angrep på deg med all sin kraft, men de lyktes ikke.
De klarte ikke å drepe håpet.
De klarte ikke å føre troens styrke til slaktebenken.
De klarte ikke å stenge skjønnheten inne.
Og de klarte ikke å slukke lyset.
Og du – sterk og urokkelig – kom levende ut.
Det er ikke noe smil på leppene dine.
Du er alvorlig, litt trist, dekket av jord og blod.
Men til den ivrige folkemengden, som er grepet av mirakelet i at du overlevde,
løfter du hånden og vinker.
Mot den vakre iranske himmelen roper du:
Jeg er her.
Å, folk! Jeg kom levende ut – sterk og urokkelig.
Og nå – her er jeg, og her er Iran.
Her er håpet.
Her er styrken.
Her er standhaftigheten.
Og her står den kriminelle fienden,
som ikke klarte å knuse håpet
og ikke klarte å utslette framtiden.
