Nylig har ikke-iranske venner sagt at de er lei seg for det Iran går gjennom. Mitt ærlige svar: Jeg er lei meg for det dere kommer til å gå gjennom. Dette er ikke en fjern tragedie. Den stopper ikke ved en grense. Den beveger seg gjennom markeder og makt — og omformer alt den berører. Men dere har ingen reell innflytelse til å endre det, selv om dere lever under illusjonen om demokrati og folkets stemme.
Mine venner liker ikke å høre dette. Fordi det bryter med den komfortable moralgeografien: vold skjer der, demokrati lever her. Men avstand er en myte. Dere er allerede i det.
Gaza var starten
I oktober 2023 skrev Julia Steinberger: Gaza er en blåkopi for oss alle i dette århundret. Den gangen hørtes det overdrevet ut. Nå leses det som en manual. Vestlige regimer som støtter massedød. Medier som avhumaniserer. Protester som kriminaliseres. Budskapet er klart: hvis du er uønsket, kan du bli visket ut.
Nå har blåkopien flyttet seg. AI-assisterte målutvelgelsessystemer først testet i Gaza, nå brukt i Iran. De samme Big Tech-selskapene som hoster helsetjenestene dine, bygger også systemer for overvåkning og krig.
Digital suverenitet er ikke en teknisk fotnote; det er grunnlaget for politisk frihet. Når vi varsler om akutt behov for demokratisk kontroll over teknologi i Europa, møtes det med: urealistisk. Likevel har Iran — under sanksjoner og press — bygget en suveren digital infrastruktur. Samtidig outsourcer angivelig «frie» land alt: sky, plattformer, brikker, AI. Frihet uten suverenitet er avhengighet med god branding.
Europa fremstår fanget i denne motsigelsen: ute av stand til å motsette seg ulovlige kriger, stanse Amerikanere for å bruke deres militærbaser, eller regulere Big Tech. Demonstrasjoner tillates som emosjonell ventilasjon, ikke som politisk kraft. Valg endrer ansikter, ikke retning.
Når imperiet vender innover
Det finnes en gammel idé — den imperiale boomerangen — om at vold utviklet i kolonier vender hjem. I flere tiår skjedde utvinningen utover. Rikdom fra det globale sør, betalt med sanksjoner, bombing og okkupasjoner. Vestlige samfunn konsumerte stabilitet finansiert av fjern ustabilitet.
Men når ekstern utvinning svekkes, stopper ikke maskinen. Den vender innover. Mer overvåkning. Mer prekariat. Færre offentlige tjenester.
Derfor burde vi være lei oss for vestlige befolkninger — for øyeblikket når illusjonen brister. Når mennesker innser at demokrati uten suverenitet ikke kan beskytte dem. I årevis advarte en minoritet om dette. Men flertallet lyttet ikke — fordi systemet fortsatt leverte komfort, og kostnadene ble betalt «andre steder».
Nå kollapser «andre steder». Iran har i denne krigen vist at imperiet har en grense. Den grensen går gjennom Vest-Asia, der en avkolonisering nå finner sted — ikke som en fremtidig idé, men som en pågående virkelighet. Iran er ikke bare en del av den; Iran er dens arkitekten.
Iran er ikke fritt i en romantisk forstand. Landet har motsetninger, utfordringer og korrupsjon, forsterket av langvarige vestlige sanksjoner. Men i en suveren forstand — med militær autonomi, digital uavhengighet og motstand mot ekstern tvang — har det noe som liberale demokratier mangler.
Iran er allerede fritt, det er andre som bør frigjøres fra Amerikans hegemoni.
Iraner her! bare BULLSHIT.