Hvilken skyld bar skolejentene i Minab?

28. februar 2026 ble Shajareh Tayyebeh barneskole i Minab lagt i grus av et amerikansk presisjonsmissil. Mens FN varsler om mulige krigsforbrytelser og bevisene hoper seg opp, er det én ting som mangler: Den vestlige verdens moralske ryggrad.

Lørdag morgen i Iran er som mandag morgen i Norge. Klasserommene var fulle av jenter i alderen 6 til 12 år da angrepet kom. Resultatet var 167 drepte barn og 14 lærere. Dette var ikke et uhell; det var en konsekvens av en illegal aggresjon rettet mot den iranske sivilbefolkningen.

Dokumentert ondskap: Veien til sannheten

I dagene etter angrepet har uavhengige etterforskere lagt frem en bevisrekke som gjør det umulig å se bort.

FAKTA: TIDSLINJEN SOM BEVISER ANSVARET

• 28. feb: Skolen treffes under første bølge av angrepet. 165–175 døde.
• 3. mars: Satellittbilder (Al Jazeera) bekrefter at skolen har vært tydelig adskilt fra militærbasen i over 10 år.
• 6. mars: Amerikanske kilder innrømmer overfor AP at angrepet sannsynligvis var amerikansk.
• 9. mars: BBC Verify og Bellingcat identifiserer missilet på video som en Tomahawk – et våpen kun brukt av USA i denne krigen.

Et ekko fra Gaza

Massakren i Minab sender rystende gysninger gjennom alle som har fulgt utslettelsen av palestinske barn i Gaza. Arkitekten bak denne strategien er den samme: Israel. Når USA nå bruker sine Tomahawk-missiler mot en iransk barneskole, ser vi det samme mønsteret som i Palestina. Det er en krigføring som bevisst visker ut skillet mellom militære mål og barnerom.

Internasjonal splittelse: Taushet som medskyldighet

Reaksjonene etter angrepet avslører et dypt moralsk forfall i vestlige hovedsteder. Mens fagmiljøer og menneskerettighetsorganisasjoner slår alarm, forblir de politiske lederne tause:

• FN og Human Rights Watch: Har gått hardt ut og fordømt angrepet. FN uttaler at hendelsen kan utgjøre en krigsforbrytelse, mens HRW omtaler angrepet som ulovlig og krever umiddelbar etterforskning.
• USA: Selv internt i USA har senatorer krevd åpenhet fra Pentagon.
• Vesten for øvrig: EU-landene, Norge, Storbritannia, Canada og Australia har valgt en øredøvende taushet. Hvor er deres rop for fordømmelse av denne veldokumenterte massakren?

«Humanitær intervensjon»?

Midt i denne tragedien ser vi også en skremmende støtte fra uventet hold. Eksilkronprins Reza Pahlavi og deler av den monarkistiske bevegelsen har valgt å hylle angrepene. Ved å kalle denne illegale aggresjonen for en «humanitær intervensjon» og takke president Trump for handlingene (Fox News), forsøker de å politisere barnelik. Å takke for missiler som treffer barneskoler er et bunnivå som viser hvor langt enkelte er villige til å gå i sin jakt på makt.

Kolonimaktens mørke logikk

Hvordan kan land som kaller seg demokratiske fyrtårn, sitte stille i båten? Svaret ligger i en mentalitet som strekker seg tilbake til kolonitiden. Det er en tankegang der ikke-vestlige liv simpelthen ikke har samme verdi i amerikanske og israelske beslutningstakeres øyne.

Det er en arv fra kolonitidens mentalitet at livene til brune og muslimske barn ikke krever de samme tårene eller den samme rettferdigheten som barn i vestlige storbyer. Hvis vi forholder oss tause når våre egne allierte begår massedrap på barn, bekrefter vi denne rasistiske arven.

Dette handler ikke om komplisert geopolitikk. Det handler om 167 småjenter som ble sprengt i stykker i et klasserom av et våpen merket «Made in USA». Hvis Norge og EU fortsetter å tie, godtar vi i praksis at barnas verdi bestemmes av hvilket pass de har.

Taushet i møte med Minab er ikke nøytralitet – det er medskyldighet. Hvis ikke dette er en krigsforbrytelse, har ordet mistet sin mening.