Humor på bekostning av krig og tragedie
Jeg viser min kritikk av humorprogrammet Nytt på nytt på NRK, sendt 9. mars 2026. Programmet presenteres som satire og underholdning, men satire fritar ikke redaksjoner for ansvar. Tvert imot bør satire som kommenterer internasjonale konflikter bygge på kunnskap, respekt og en viss forståelse for konsekvensene av det som omtales.
Programmet gikk langt over grensen for hva som kan forsvares som humor. Når en alvorlig og folkerettslig omstridt krig mot Iran, som har kostet mange uskyldige iranere livet, blir brukt som materiale for lett underholdning, fremstår det ikke som modig satire. Det fremstår snarere som en bagatellisering av menneskelig lidelse.
Under sendingen omtalte paneldeltaker Johan Golden den avdøde ayatollah Ali Khamenei som en diktator. Uansett hvilke politiske vurderinger man gjør, er det et faktum at han for mange troende muslimer – særlig innenfor sjia-islam – også representerer en religiøs leder med stor symbolsk betydning. Når slike personer omtales i en lettvint humoristisk tone, uten nyanser eller kunnskap om den religiøse og kulturelle konteksten, kan det oppleves som dypt respektløst.
Enda mer problematisk var det at land som Iran og Saudi-Arabia i programmet ble omtalt som «møkkaland». Slike karakteristikker reduserer hele nasjoner og millioner av mennesker til nedsettende merkelapper. Når et statlig finansiert program bruker denne typen språk om andre land, er det grunn til å stille spørsmål ved både dømmekraften og det redaksjonelle ansvaret.
Dette reiser et mer grunnleggende spørsmål: Hvor mye kunnskap har egentlig norske medieprofiler om de landene og konfliktene de gjør narr av? Satire uten kunnskap fører til arroganse.
Jeg har tidligere skrevet til flere norske medier for å kritisere det jeg oppfatter som en gjennomgående overfladisk og til tider nedlatende fremstilling av andre land, særlig Iran. Når komplekse konflikter og religiøse spørsmål behandles som enkle punchlines, viser det først og fremst en mangel på forståelse for historien, kulturen og menneskene som berøres.
I samme program ble det også gjort humor ut av konflikten mellom Afghanistan og Pakistan. For mennesker som lever midt i krig og politisk uro, er dette ikke underholdning – det er en brutal virkelighet.
Når tragedier og hele nasjoner reduseres til fornærmende karakteristikker og lettvinte vitser, er det rimelig å spørre om dette fortsatt er satire – eller bare dårlig dømmekraft forkledd som humor.
Som iraner, og på vegne av mange iranere, forventer jeg en klar unnskyldning fra programlederen og fra hele dette møkkasystemet.
