Om medienes og politikernes rolle i fortellingen om Iran
Hver gang Iran rammes av uro, gjentar det seg et velkjent mønster i vestlige medier og politiske miljøer:
Volden beskrives, men bare når den utøves av staten. Det som skjer før, angrep, brannstiftelse, drap på politi og sivile, forsvinner ut av fortellingen. Resultatet er en systematisk omvending av roller, der offeret gjøres til gjerningsmann.
Dette er ikke en feil. Det er en metode.
Fortellingen starter alltid for sent
I dekningen fra BBC, CNN, New York Times og Iran International begynner historien som regel idet sikkerhetsstyrker griper inn. Hva som utløste inngrepene, væpnede angrep, knivstikkinger, ødeleggelser av offentlig infrastruktur, blir enten ikke nevnt eller redusert til «uavklarte hendelser».
Når startpunktet fjernes, blir enhver reaksjon definert som overgrep.
Slik produseres et moralsk regnestykke der utfallet er gitt på forhånd.
Selektiv humanisme
I denne fortellingen er ikke alle liv like mye verdt.
En død demonstrant omtales som et uskyldig offer.
En drept politibetjent omtales ikke, eller reduseres til en «del av regimet».
Verken The Guardian, Time eller Deutsche Welle har viet reell oppmerksomhet til familiene til drepte sikkerhetsansatte i Iran. De passer ikke inn i narrativet. Humanismen er betinget—og politisk styrt.
Tall som politisk våpen
Så kommer tallene. Hundrevis. Tusenvis.
Uten kilde, uten metodikk, men gjentatt med moralsk sikkerhet.
Disse tallene sirkulerer raskt fra medier til politikere, og videre til resolusjoner og sanksjoner. Mønsteret er kjent fra Irak og Libya. I ettertid viste tallene seg å være feil. Konsekvensene var irreversible.
Når politikere forsterker medienarrativet
I USA har Antony Blinken, sammen med senatorer som Lindsey Graham og Tom Cotton, raskt og ensidig fordømt Iran—ofte før uavhengig informasjon foreligger. Samtidig bruker aktører som John Bolton og Mike Pompeo enhver uro som bevis på at regimeskifte er nært forestående.
I Europa skjer det samme, men med et annet språk. Ursula von der Leyen og Josep Borrell gir politisk tyngde til det samme forenklede narrativet. Annalena Baerbock rammer inn konflikten i moralske absolutter, løsrevet fra regional og historisk kontekst.
Den nordiske varianten: moralsk klarhet uten kompleksitet
Også i Skandinavia reproduseres denne fortellingen.
I Norge har utenriksminister Espen Barth Eide gjentatte ganger uttalt seg raskt og entydig, med klare fordømmelser, men uten å adressere hvem som initierte volden, eller hvilken rolle eksterne aktører spiller.
Tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide var blant dem som bidro til å gjøre sanksjoner og press til moralske nødvendigheter, ikke politiske virkemidler med konsekvenser.
På Stortinget har Mahmoud Farahmand videreformidlet høye og udokumenterte dødstall i offentligheten, uten å stille de samme kravene til kildekritikk som ellers anses som grunnleggende.
I Sverige, Danmark og Finland har utenriksministre som Tobias Billström, Lars Løkke Rasmussen og Elina Valtonen i praksis lagt seg tett opp til Washingtons linje, med menneskerettighetsretorikk, men uten vilje til å problematisere eskalering, militær oppbygging eller Israels rolle i å øke spenningen.
Samtidigheten som ikke er tilfeldig
Alt dette skjer parallelt med:
- amerikansk militær oppbygging i regionen
- israelske trusler om direkte angrep
- nye sanksjonsrunder i Kongressen og EU
Mediene skaper legitimiteten. Politikerne formaliserer den. Militærmakten venter i bakgrunnen.
Dette handler ikke om å forsvare en stat
Å påpeke denne mekanismen er ikke å forsvare iranske myndigheter.
Det er å forsvare fakta, proporsjoner og menneskeliv mot en fortellingsmaskin som gang på gang har ført til krig.
Før bombene faller, må språket renses.
Før krigen begynner, må offeret gjøres til gjerningsmann.
Det er der vi er nå.
