En kritisk gjennomgang av Dagbladet-intervjuet 18. januar 2026, med krav om kildekritikk, journalistisk ansvar og respekt for sannheten
I et intervju som Line Fransson hadde med Farahnaz Bahrami, Arbeiderpartiets politiker, i Dagbladet den 18. januar 2026, kommer Bahrami med flere påstander som er misvisende og direkte falske. Jeg har gjennomgått disse påstandene og ønsker å svare på dem punkt for punkt.
Bruken av personlig tragedie som politisk virkemiddel
Farahnaz Bahrami sier:
«For fire år siden døde hennes eldste sønn Atman, under sitt første besøk i Iran siden familien forlot landet da han var barn. Hun sier at sønnen hennes døde. Det var under covid. Vi har aldri fått bekreftelse på hva han døde av.»
Spørsmålet er: Er du virkelig så usikker på hva som forårsaket dødsfallet til din sønn? Hvorfor har du ikke snakket om dette før? Plutselig begynner du å bruke hans død som et politisk argument. Hvorfor tok du ikke initiativ til å undersøke dødsårsaken? Du har tross alt vært flere ganger i Iran, til tross for at du har kritisert iranske myndigheter offentlig og deltatt i demonstrasjoner til støtte for Pahlavi og Mujahedin. Kanskje kjenner du til dødsårsaken, men velger å ikke dele den. Det er uansett ikke passende å bruke sitt barns død som politisk virkemiddel.
Påstanden om internettnedstenging – og en tidslinje som ikke stemmer
Videre sier hun:
«Siden opprøret startet i Teheran-basarene like før nyttår. Forrige fredag ble nettet skrudd av.»
Men jeg, sammen med mange iranere som har familie og venner i Iran, hadde kontakt med dem uten problemer helt frem til 7. januar. Enkelte hadde til og med kontakt med sine nærmeste samme torsdag ettermiddag. Internett ble ikke stengt under de fredelige protestene fra 28. desember til 7. januar, men samtidig med starten på voldelige og organiserte terroroperasjoner.
Offentlige uttalelser fra israelske tjenestemenn og medier, samt en tweet fra tidligere amerikansk utenriksminister Mike Pompeo, bekrefter i realiteten amerikansk og israelsk innblanding i Irans nylige uro. Tilstedeværelsen av Mossad-agenter blant demonstrantene og distribusjon av våpen viser at dette ikke var spontane folkelige protester, men en utenlandsk organisert operasjon. Israelske tjenestemenn har selv innrømmet at de var til stede i Iran.
«Skjult for omverdenen» – frykt uten etterprøvbar dokumentasjon
Hun fortsetter:
«Nå frykter jeg at lillesøsteren min, familien og venner også kan bli skadet, drept eller arrestert under de voldsomme demonstrasjonene som pågår, skjult for omverdenen, i det internettstengte fødelandet Iran.»
Som journalist, Line Fransson, må du undersøke slike påstander. Hvis demonstrasjonene virkelig pågår skjult for omverdenen, hvorfor har Iran begynt å åpne internett igjen i flere områder? Du burde ha hatt mulighet til å kontakte ambassader og diplomatiske kilder for å få en mer nyansert forståelse av situasjonen.
Mange iranere, inkludert min egen familie, har deltatt i demonstrasjoner i en årrekke. Hvorfor har de ikke blitt drept, henrettet eller skadet?
Dramatisering, fryktretorikk og parallellen til Libya 2011
Bahrami sier videre:
«Jo lenger regimet stenger nettet, jo verre frykter vi at situasjonen blir. … Folk blir slaktet, likposer ligger utenfor sykehusene, og regimet gjør alt for å skremme folk.»
Denne retorikken minner sterkt om propagandaen som ble brukt før NATO-angrepet på Libya i 2011. Også da ble falske påstander og manipulerte videoer brukt for å rettferdiggjøre en «humanitær intervensjon». Norge slapp 588 bomber over Libya. Senere ble det dokumentert at mange av påstandene var fabrikkert. Flere europeiske politikere, også norske, har i ettertid innrømmet at de ble lurt.
Det er dypt bekymringsfullt at Arbeiderpartiets politikere ikke har lært noe av dette.
Total mistillit som politisk metode
Bahrami sier:
«Jeg stoler ikke et sekund på de tallene som kommer fra myndighetene, … men det som pågår akkurat nå er grusomt.»
Hva er det konkret som er så grusomt? At myndighetene har klart å opprettholde ro og orden? Eller at vestlige medier igjen har feilinformert offentligheten? Hendelsene 8., 9. og 10. januar var en planlagt terroraksjon, finansiert og koordinert utenfra. Jeg anbefaler igjen å lese om kuppet mot Mohammad Mossadegh i 1953 og lignende operasjoner under den kalde krigen.
Hvem taler egentlig på vegne av «det iranske folk»?
Bahrami hevder:
«Mange iranere håper likevel på utenlandsk hjelp for å styrte regimet.»
Har du virkelig snakket med 90 millioner mennesker? Denne påstanden mangler enhver dokumentasjon. Ja, mange iranere er misfornøyde – særlig med økonomien. Men dette skyldes i stor grad sanksjoner, dårlig styring og korrupsjon, noe vi også ser i vestlige demokratier, inkludert Norge.
Sanksjoner, taushet og eksilpolitisk selektivitet
Hvor var du, Farahnaz Bahrami, da primære og sekundære sanksjoner ødela livene til millioner av iranere? Hvor var du under de 12 dagene da Israel bombet Iran? Du var taus.
Symbolpolitikk, Pahlavi-flagget og farlige allianser
Når du sier at du står med det «gamle iranske flagget», mener du Pahlavi-flagget – et symbol brukt av eksilgrupper som demonstrerer side om side med Israels flagg. Denne kombinasjonen representerer ikke frihet, men en farlig og autoritær allianse som truer Irans etniske og sosiale mangfold.
Når regimeskifte blir viktigere enn menneskeliv
Når du sier at det verste som kan skje er at myndighetene forblir ved makten, avslører du at dette ikke handler om menneskeliv, men om regimeskifte. Iran forsøkte diplomati i 2015. Det var Trump – etter press fra Netanyahu – som ødela atomavtalen.
Kjære Farahnaz Bahrami: Skaff deg nøytral, kunnskapsbasert informasjon. Historien viser tydelig at utenlandsk innblanding aldri har ført til demokrati i Iran – bare lidelse. Det iranske folk fortjener bedre enn fryktretorikk, propaganda og politiske fantasier.
