Eksilopposisjon, vestlig mediedekning og konsekvenser for protestene
Det opposisjonsgrupper, eksiliranere og vestlige land gjør, skader ofte det iranske folket mer enn det hjelper. Hver gang iranere går ut i gatene for å protestere fredelig mot myndighetene, skaper eksiliranere stort oppstyr, vestlige medier lager omfattende reportasjer, og vestlige politikere begynner å blande seg inn. De sprer propaganda og feilinformasjon og ber Vesten om å gripe inn.
Dette fører til at mange demonstranter i Iran blir redde og trekker seg tilbake, fordi de frykter utenlandsk innblanding i Irans indre anliggender. I flere tilfeller er demonstrasjonene, sett i forhold til Irans befolkningstall, relativt små, men vestlige medier gir dem likevel uforholdsmessig stor oppmerksomhet.
Dobbeltmoral og feilaktige fremstillinger
Vestlige politikere og eksiliranere som i årevis har støttet Israels okkupasjon, krigføring i Midtøsten og det pågående folkemordet mot palestinerne, kritiserer samtidig iranske myndigheter for å arrestere såkalte «fredelige demonstranter» – ofte uten tilstrekkelig eller korrekt informasjon.
Ingen blir arrestert eller henrettet for å delta i fredelige demonstrasjoner, slik vestlige medier hevder. De som arresteres, er personer som ødelegger privat eller offentlig eiendom, og straffene står som regel i forhold til handlingene. Dersom noen dreper politifolk eller sivile, blir de arrestert og kan bli henrettet. I tilfeller der vanlige mennesker blir drept, kan gjerningspersonen bli henrettet dersom offerets familie ikke gir tilgivelse. Hvis familien tilgir, blir straffen som regel mange års fengsel.
Frykt for utenlandsk intervensjon
Denne åpenbare hykleriet skaper raseri blant iranere, og myndighetenes reaksjoner må forstås i dette lyset. Vestlige politikere og journalister er enten uvitende om realitetene, eller de later som de ikke kjenner fakta og gjentar løgner som spres av opposisjonsgrupper og enkelte land.
I en slik situasjon blir iranere som har gått ut i gatene for å kjempe for sine rettigheter, redde for utenlandsk innblanding og for en gjentakelse av det som skjedde i Libya, Irak og Afghanistan. Resultatet er at folk trekker seg tilbake og protestene dør ut.
Økt mistillit og hardere reaksjoner
Når eksiliranere og vestlige politikere blander seg inn, blir iranske myndigheter mer mistenksomme overfor demonstrantene og forsøker å slå hardere ned på protestene. Denne dynamikken har gjentatt seg flere ganger.
Jeg deltok selv i fredelige demonstrasjoner i 2009. Da eksiliranere og vestlige medier begynte å spre løgner og falske anklager, valgte vi å stoppe demonstrasjonene og holde oss hjemme.
Erfaringer fra nyere hendelser
Min familie og mine venner deltok også i demonstrasjonene frem til 7. januar. Etter 8. januar, på grunn av brutale hendelser forårsaket av opprørere, innblanding fra USA og Pahlavi-gruppen, samt uttalelser og tweets fra israelske politikere som i praksis innrømmet at Mossad-agenter var til stede i Irans gater, valgte de fleste å bli hjemme.
Vestlige mediers ensidige dekning
Vestlige medier har i lang tid hatt en ensidig dekning av Iran og andre land som ikke står på samme side som USA, Israel og NATO. Når demonstranter i Frankrike ødelegger bygninger og begår voldelige handlinger, blir dette grundig rapportert og diskutert. Når lignende hendelser skjer i Iran, uteblir korrekt og balansert informasjon.
Dette gjør det tydelig for både det iranske folket og iranske myndigheter at vestlige land og eksiliranere ofte har en annen agenda enn å støtte folkets kamp for rettferdighet.
Kunnskap fremfor propaganda
Når man kritiserer et land, er det avgjørende å ha inngående kunnskap om det. Man bør forstå språket, ha bodd der i flere år og hatt et reelt ønske om å lære om landets system, institusjoner, kultur og religion. Alternativet – å stole på kunnskapsløse eksiliranere, vestlige politikere eller såkalte «Iran-eksperter» med egne agendaer – fører sjelden til sannferdig analyse eller rettferdig kritikk.
