I dag ble det avholdt store demonstrasjoner til støtte for staten i byer over hele Iran. Deltakerne uttrykte lojalitet til det politiske systemet, fordømte utenlandsk innblanding – særlig fra USA og Israel – og tok avstand fra voldelige protester, opptøyer og den nylige uroen.
I Teheran var omfanget særlig påfallende som fant sted på Enghelab-plassen. «Enghelab» betyr revolusjon på persisk. Uansett politisk ståsted er det vanskelig å komme utenom én konklusjon: den iranske staten har fortsatt en stor, organisert og mobiliserbar folkelig støttebase.
Enghelab-plassen var fullstendig tettpakket. Det samme gjaldt Azadi-gaten i vest, som var fylt helt fram til Navab Safavi-gaten, Enghelab-gaten i øst fram til Roshandelan-broen, Sør-Kargar-gaten i sør fram til Jomhouri-gaten og Nord-Kargar-gaten i nord fram til Keshavarz-boulevarden.
Basert på en konservativ øvre grense-analyse av tilgjengelig byrom, og med antakelse om ekstrem tetthet i folkemengdene som er synlige fra bildene, kan oppmøtet i sentrale deler av Teheran anslås til omtrent 800,000 personer.
Statlige medier i Iran har operert med tall på opptil tre millioner i Enghelab-plassen idag, noe som fremstår som overdrevet sett i lys av områdets faktiske kapasitet. Likevel er selv det lavere anslaget bemerkelsesverdig, særlig tatt i betraktning kaldt vintervær, nylig uro, samt vedvarende inflasjon og økonomiske utfordringer.
Til tross for demonstrasjonenes størrelse har de fått svært liten oppmerksomhet i vestlige også norske mainstream-medier. Dette står i skarp kontrast til den omfattende dekningen tidligere protester har fått, selv når disse kun har omfattet noen få hundre deltakere.
Mange av slagordene og plakatene reflekterte en blanding av misnøye og trass, snarere enn blind lojalitet. Flere deltakere ga uttrykk for utilfredshet med innenlandske forhold, samtidig som de trakk en tydelig grense mot utenlandsk innblanding. Én plakat oppsummerte dette budskapet treffende: «Jeg protesterer (og er misfornøyd med enkelte ting) – men ned med Israel.»
Denne skjevheten i dekningen er ikke ubetydelig. Den har bidratt til å opprettholde et misvisende narrativ blant vestlige publikum: forestillingen om at Den islamske republikken står på randen av kollaps. Denne forestillingen støttes ikke av det som faktisk er observerbart på bakken. Den lever videre fordi dekningen har vært selektiv, der enkelthendelser med misnøye forstørres, mens massive og gjentatte uttrykk for støtte til staten i praksis ignoreres.
Dersom vestlige publikum jevnlig ble eksponert for det som er åpenbart synlig i Iran – slik som dagens landsomfattende demonstrasjoner – ville forestillingen om et nært forestående regimesammenbrudd være umulig å opprettholde. Ideen om kollaps er ikke et nøkternt analysegrunnlag; den er en myte, holdt i live gjennom utelatelser.
Det dagens oppmøte viser, er snarere en stat som, til tross for reelle problemer og betydelig kritikk, verken er i ferd med å bryte sammen eller står foran et snarlig maktskifte som den er.
