Norge har i flere tiår vært kjent internasjonalt som «fredsnasjonen». Oslo-avtalen i 1993, rollen som mekler i ulike konflikter og de store summene til bistand har blitt brukt som bevis for dette. Men dagens politikk viser noe helt annet: Når det virkelig kreves en politisk kostnad, viser Norge seg å være som alle andre vesteuropeiske land – opportunistisk, feigt og fullt av tomme fraser.
Eurovision som test på moralsk ansvar
Et ferskt eksempel er Eurovision Song Contest. Flere europeiske land – som Irland, Spania og Nederland – har truet med å trekke seg dersom Israel får delta. De sier tydelig at det ikke går an å late som om dette er en «apolitisk konkurranse» mens bomber faller over barn i Gaza. Men hva gjør Norge? Her får vi de samme kjedelige byråkratiske svarene: «EBUs regelverk», «dette er ikke en politisk plattform», «vi kan ikke blande politikk og musikk».
Som om ikke akkurat dette er politikk. Når man skjuler seg bak prosedyrer og papirarbeid, betyr det i realiteten at man ikke vil betale den minste symbolske prisen for å vise solidaritet med det palestinske folket. Norge kan sende soldater til NATO-operasjoner langt unna, men å droppe en glitterkonkurranse på TV – det blir visst for mye.
Anerkjennelse uten innhold
Dette hykleriet er ikke nytt. Norge har nylig, sammen med flere andre vesteuropeiske land, «anerkjent Palestina som stat». Men hva betyr det i praksis? Ingenting, så lenge man samtidig holder seg lojale til USA og NATO, og aldri våger å stille reelle krav til Israel. Den «Palestina» de anerkjenner, er en tannløs og ufarlig versjon – en administrasjon i Ramallah som først og fremst har som oppgave å holde folket i ro og sikre Israels og USAs interesser
Når norske politikere snakker om «tostatsløsning», snakker de i realiteten om et Palestina uten motstand, uten rettigheter, uten stemme. Et Palestina som skal akseptere okkupasjon, murer, kontrollposter og bombing – og likevel stille opp i diplomatiske møter som om alt er normalt.
Eurovision 2025 kunne ha vært en enkel og synlig anledning for Norge til å vise at landets påståtte «menneskerettsprofil» faktisk har substans. Men som vanlig velger Norge den enkle veien: å ikke gjøre noe. Resultatet er at man igjen avslører den doble standarden: Når det gjelder Ukraina, står norske politikere på barrikadene. Når det gjelder Palestina, blir det stille – eller i beste fall et lite papirvedtak uten konsekvenser.
Historien vil huske dette. Den vil huske at mens barn i Gaza ble drept under bomber, mente Norge at det viktigste var å sørge for at den europeiske underholdningsindustrien fikk gå som normalt. Dermed viser Norge at landet ikke er noen «fredsnasjon», men en del av det samme hyklerske systemet som i tiår har satt egen komfort og egne allianser foran rettferdighet for de undertrykte.
foto: Wikimedia
