Gaza, fortvilelse og illusjonen om optimisme

Hver natt blør Gaza foran våre øyne: familier begravd under ruiner, barn som sulter under beleiring, hele nabolag slettet av bomber. Og hver natt svarer verden på samme måte—marsjer som fyller gatene, rop om «La barna leve», hashtags, kjendiser som oppfordrer til boikott, uttalelser fra popstjerner.

Disse gestene er ikke meningsløse. Men de flytter ikke makt. De stanser ikke drapene. De stanser ikke bombene eller avslutter okkupasjonen. Det de gir, er i stedet en kort smak av moralsk tilfredsstillelse—en følelse av at vi i det minste sier ifra. Men ingenting endres. De lindrer vår fortvilelse uten å bryte den.

Dette er venstresidens krise i dag: den mangler makten til å gripe inn i et folkemord. Og likevel klamrer den seg til hul optimisme, der symbolske gester forveksles med strategi.

Chomskys optimisme og dens grenser

I Optimism Over Despair argumenterer Noam Chomsky for at fortvilelse garanterer nederlag, mens optimisme åpner muligheten for endring. Han insisterer på at optimisme ikke er passiv tro, men et forpliktet engasjement i motstand. Han minner om bevegelser som virket umulige til de seiret: den amerikanske anti-krigsbevegelsen som bidro til tilbaketrekningen fra Vietnam, solidaritetsnettverkene som avslørte grusomhetene på Øst-Timor, og de globale kampanjene som isolerte apartheidregimet i Sør-Afrika.

Chomskys poeng er klart: motstand virker, selv mot overveldende odds.

Men Gaza avslører grensene for denne optimismen. De tidligere bevegelsene hvilte på strukturer—organisasjoner, fagforeninger, solidaritetskomiteer, politiske grupper—som kunne opprettholde kampen i årevis. I dag er «motstand» fragmentert, flyktig, og ofte absorbert som ren underholdning: hashtags, kjendisutspill, viralt raseri. Det finnes ingen infrastruktur sterk nok til å omdanne moralsk klarhet til materielle konsekvenser.

Problemet er ikke Chomskys forsvar av motstand—han har rett i at uten motstand skjer ingenting. Problemet er at hans optimisme forutsetter eksistensen av en venstreside som fortsatt kan motstå på den måten. Optimismen blir dermed et ritual for selvberoligelse: vi gjentar at «motstand er mulig», mens vi i praksis bare er vitner.

Hvorfor venstresiden ikke kan stanse folkemordet i Gaza

Strukturell amnesi: Som Mohsen Anvari påpeker, har venstresiden forlatt den strukturelle analysen. Den pleide å navngi makten direkte: utbytting, imperium, krigsmaskineri. I dag snakker den i moralsk forargelse, men forklarer sjelden hvorfor disse grusomhetene består—eller hvordan man kan rive ned systemene som gjenskaper dem.

Spektaklets kult: Demonstrasjoner og boikotter betyr noe, men uten eskalering til struktur, absorberes de av imperiet som bakgrunnsstøy. De blir i realiteten bevis på «ytringsfrihet» innenfor den samme ordenen de hevder å utfordre. Herskerne lever av spektakel; det eneste de frykter, er organisering.

Frakobling fra materiell kamp: Venstresiden reagerer, men bygger ikke. Den har forlatt fagforeninger, arbeiderklassen og varige institusjoner til fordel for episodiske utbrudd. Protest kobles ikke til organisering. Marsjer bygger ingen fundament. Boikotter opprettholder ingen bevegelse. Uten materielle strukturer forsvinner hver bølge av solidaritet tilbake i stillhet.

Gazas isolasjon: Gaza behandles som en isolert tragedie, snarere enn den skarpeste kanten av det samme systemet som utbytter arbeidere, militariserer grenser og driver klimakollaps. Ved å unnlate å koble disse kampene, forblir solidariteten grunn, episodisk og til slutt maktesløs.

Her diktet til Khosro Golesorkhi—talt i rettssal før henrettelsen i 1974—gjennom som en kniv:
“Hvor ligger jordens tyngdepunkt? På denne verden, hvor står jeg?”

I dagens orden er fortsatt tyngdepunktet klart. Det ligger hos dem som hamstrer makt, profitt og kapital—de som gjør menneskeliv til pant i markeder og militærindustri.

Ja, The Left Is Always Right Too Early. Venstresiden besitter en klar forståelse av urettferdighet, men forståelse uten makt er en farlig tilstand. Den gir komforten av å tro at vi står på «den rette siden av historien», mens selve historien skrives av droner, bomber og sultpolitikk. Ribbet for strukturell visjon vet ikke venstresiden lenger hvor den står. Den driver mellom raseri og fortvilelse, løsrevet fra de materielle kreftene som kunne flyttet tyngdepunktet.

Bortenfor falskt håp

Chomsky har rett: motstand er den eneste veien. Men Gaza viser at motstanden, slik den praktiseres i dag, er uthult. I Vietnam marsjerte millioner, og mobiliseringen var knyttet til vernepliktmotstand, studentstreiker og arbeideruro. På Øst-Timor dokumenterte små solidaritetsnettverk forbrytelsene nøye, tvang regjeringer til å innrømme medskyld, og presset til slutt frem endring. I Sør-Afrika gjorde tiår med boikott, desinvestering og masseorganisering apartheid uregjerlig.

Sammenlign dette med Gaza: massive marsjer som forsvinner dagen etter, kjendispoeng tatt for seier, hashtags som absorberes i mediesyklusen. Motstand uten struktur blir teater. Optimisme uten makt er ikke håp—det er anestesi.

Venstresiden må slutte å gjemme seg bak optimisme og konfrontere kampens materielle realiteter. Det betyr gjenoppbygging—ikke bare emosjonelt eller moralsk, men strukturelt. Optimisme må knyttes til reelle, materielle fundamenter for motstand:

• Gjenoppbygg arbeiderkraft: Fagforeninger som kjemper ikke bare for lønn, men mot militarisme, overvåkning og selskapene som profiterer på krig.
• Uavhengige medier: Plattformene som avslører propaganda, forsterker motstand, og nekter den bedriftslogikken som normaliserer folkemord.
• Transnasjonale solidaritetsnettverk: Ikke symbolske uttalelser, men koordinerte kampanjer som avbryter flyten av våpen, handel og legitimitet til undertrykkende stater.
• Politiske strukturer: Partier, organisasjoner og bevegelser rotfestet i lokalsamfunn, ikke oppslukt av NGO-logikk, villige til å konfrontere makt direkte.
• Direkte økonomisk press: Vedvarende kampanjer som rammer profitten til selskaper og regjeringer medskyldige i krigsforbrytelser.

Skal venstresiden bety noe igjen, må den gå bortenfor falsk optimisme. Den må gjenoppdage det harde arbeidet med å bygge makt, smi bevegelser som ikke er spektakel, men strukturer. Den må koble Gaza til helheten av imperium og kapital, snarere enn å isolere det som en moralsk sak. Og den må forlate komforten i moralsk seier til fordel for risikoen i materiell kamp.

Optimisme må gjenoppbygges—ikke som stemning, men som våpen; ikke som trøst, men som strategi. Den må leve i skapelsen av bevegelser sterke nok til å bryte opp den ordenen som behandler mennesker som forbruksvarer. Ellers vil Gaza ikke bare markere imperiets brutalitet—men også venstresidens fall, som glemte hvordan man kjemper.