Hvem sitt blod teller? Hierarkiet av sorg

Da nyheten om det nylige attentatet på den amerikanske konservative kommentatoren Charlie Kirk ble kjent, strømmet fordømmelsene inn nesten umiddelbart. Politikere, medier, offentlige personer og til og med venstreorienterte i hele Vesten hastet med å ta avstand fra handlingen. Uttrykk for harme fylte luftbølgene, og erklærte at vold mot politiske figurer er uakseptabelt, uforenlig med ytringsfrihet, og et angrep på selve demokratiet.

Men hvor er den samme harme når ofrene er journalister i Gaza, forskere i Teheran eller sivile i den globale sør? Hvor er forsidemeldingene når Israel bomber hele familier om natten, når amerikanske droner utsletter bryllup og begravelser, eller når palestinske journalister blir skutt i kaldt blod mens de holder kamera i stedet for våpen?

Stillheten er øredøvende.

Og denne stillheten er ikke tilfeldig — den er strukturell. Den reflekterer logikken i et kapitalistisk-imperialistisk system som tildeler liv ulik verdi. Livene til mennesker i den globale nord behandles som presserende, hellige og verdige sorg, mens livene til de i den globale sør reduseres til statistikk, “collateral damage”, eller verre, rettferdiggjorte mål.

Den koloniale arven av selektiv menneskelighet

Vestlige stater har aldri forlatt imperielogikken — de har bare pakket den om. Retorikken om «menneskerettigheter» og «frihet» blir brukt som våpen, selektivt påberopt for å forsvare allierte og demonisere fiender. Når en amerikansk eller europeisk figur blir angrepet, fremstilles det som et angrep på selve sivilisasjonen. Når et palestinsk barn blir drept, fremstilles det som en beklagelig, men uunngåelig konsekvens av «selvforsvar».

Dette handler ikke om moral. Det handler om makt. Det imperialistiske systemet ser ikke alle mennesker som like. Det skiller mellom subjekter og objekter: noen liv skal beskyttes for enhver pris, andre liv skal utslettes uten konsekvenser.

Vedvarende dobbeltstandarder i verdsettingen av liv kan spores tilbake til kolonitiden. Europeiske imperier skilte konsekvent mellom livene til koloniherrer og koloniserte — de førstnevnte fikk full menneskelighet, mens de sistnevnte ble redusert til objekter for erobring og dominans. Som Frantz Fanon observerte, er kolonialisme ikke bare en økonomisk eller politisk struktur, men også et system som hierarkiserer selve livet.

Stillhetens maskineri

Korporative medier spiller sin rolle trofast. Attentater utført av vestlige stater eller deres allierte beskrives ikke som terrorisme, men som «kirurgiske operasjoner». Drapet på en forsker i Iran er ikke mord, det er «forsinkelse av et atomprogram». Bombingen av en boligblokk i Gaza er ikke et massedrap, det er «målretting av Hamas-infrastruktur». Språket selv blir et våpen — ord blir vridd slik at gjerningspersonene fremstår som ofre, og ofrene forsvinner helt fra narrativet.

Samtidig ser ikke vestlige befolkninger, formet av tiår med propaganda, sine egne regjeringers forbrytelser. De mobiliseres til å rope ut bare når det imperialistiske systemet trues hjemme, aldri når det slipper løs ødeleggelse i utlandet.

Mediainstitusjoner spiller en sentral rolle i å opprettholde disse asymmetriene. Attentater utført av vestlige stater eller deres allierte beskrives sjelden som «terrorisme». I stedet omformes de til «målrettede drap», «presisjonsangrep» eller «forebyggende tiltak». Slik terminologi normaliserer statlig vold og beskytter den mot moralsk granskning.

Som Judith Butler argumenterer i Frames of War, avgjør måten liv representeres på om de er «sørgbare» eller «usørgbare». Et liv fremstilt som «collateral damage» kan ikke kreve samme offentlige sorg som ett fremstilt som «en forsvarer av demokratiet». Dermed blir hele befolkninger i den globale sør usynlige i globale narrativer om menneskerettigheter og rettferdighet. Dette avslører det Butler kaller “hierarkiet av sørgbare liv” — en brutal kalkyle der enkelte dødsfall betyr mer enn andre i den vestlige politiske fantasien. Slike systematiske dobbeltstandarder er ikke tilfeldige, men den logiske konsekvensen av et imperialistisk verdensbilde som har kultivert rasifiserte hierarkier gjennom århundrer med kolonisering, økonomisk utnyttelse og mediemanipulasjon.

Det imperialistiske systemet og strukturell ulikhet

Det globale systemet er strukturert av det Immanuel Wallerstein beskrev som «verdenssystemet», hvor stater i kjernen monopoliserer økonomisk, politisk og militær makt, mens perifere stater forblir underlagt dominans og disposisjon. Innenfor dette rammeverket er den ulike responsen på politisk vold ikke selvmotsigende, men forventet: sikkerheten til kjernestatene er avgjørende, mens usikkerheten til perifere befolkninger behandles som vanlig.

Denne asymmetrien reflekterer også dynamikken i det Achille Mbembe har kalt necropolitics — den suverene makten til å bestemme hvem som kan leve og hvem som må dø. Vestlige stater utøver denne makten globalt, ofte gjennom hemmelige attentater og dronekrigføring, med liten ansvarlighet. Når vold derimot rettes mot egne borgere, mobiliseres raskt det moralske språket om menneskerettigheter og livets hellighet.

Den moderne internasjonale ordenen formes fortsatt fundamentalt av det politiske teoretikeren Trevor Getz identifiserer som «verktøyene til imperialisme» — både de fysiske kontrollinstrumentene og de ideologiske rammene som legitimerer dominans. Disse verktøyene inkluderer ikke bare militærmakt og økonomisk tvang, men også kunnskapssystemer som dehumaniserer ikke-vestlige folk og rettferdiggjør forskjellsbehandling basert på rase, nasjonalitet og religion. Det konsekvente mønsteret av vestlig selektiv harme reflekterer det eliteteoretikere beskriver som konsentrasjon av makt hos små grupper som bestemmer hvilke liv som teller og hvilke dødsfall som fortjener oppmerksomhet.

Å bryte illusjonen

Det imperialistiske systemet trives på illusjonen om moralsk overlegenhet, og overbeviser vestlige borgere om at de står for rettferdighet selv mens deres regjeringer bomber, myrder og okkuperer. Denne illusjonen brytes når dobbeltstandardene blir synlige: hvorfor fordømmes ett attentat som en forbrytelse, mens et annet anses som en strategisk nødvendighet? Hvorfor er ett liv hellig mens et annet er forbruksbart?

Den ubehagelige sannheten er at innenfor det kapitalistisk-imperialistiske systemet behandles ikke alt blod likt. Den globale sør bærer fortsatt kostnadene av vold og utnyttelse i stillhet, mens den globale nord selektivt sørger og fordømmer bare når egne berøres. Dette er ikke bare hykleri — det er strukturell vold innebygd i den internasjonale ordenen, forsterket gjennom stillhet, selektiv harme og institusjonaliserte dobbeltstandarder.

Å gjenkjenne disse mønstrene er første skritt mot å utfordre dem. Å spørre hvorfor noen dødsfall fremkaller universell oppmerksomhet mens andre slettes fra minnet, er å granske selve fundamentet for det globale systemet. Det er å konfrontere et sentralt spørsmål i vår tid: hvem sitt blod teller, og hvorfor?

foto: Wikimedia