Under valgkampen har norske kommentatorer og redaktører brukt enorm energi på å fordømme «harde ord» i debatter. Når noen kaller en politiker «arrogant» eller «løgner», reageres det som om demokratiet står i fare.
Kontrasten er brutal: De samme politikerne – Solberg, Støre, Stoltenberg, Listhaug – har vært med på avgjørelser som har kostet hundre tusen liv i sør. Likevel er det ikke retorikken deres som vekker avsky, men tonen i en TV-debatt.
NRKs Yama Wolasmal har flere ganger avslørt hulheten: Solberg hastet til Paris etter Charlie Hebdo, men tier om systematiske drap på palestinske journalister. Støre mumler bort spørsmålet om folkemord i Gaza. Stoltenberg, som spredte frykt om Kina, kunne verken svare på hvor mange militærbaser Kina har eller hvor mange land de har angrepet de siste 40 årene, som viser hvor uvitende er han. Og la oss ikke glemme Libya. Flere år etter NATO-bombingen forsvarte Stoltenberg fortsatt operasjonen, til tross for at Libya ble kastet ut i kaos, borgerkrig og humanitær katastrofe. Da han for en tid tilbake ble kalt «krigsforbryter», reagerte mange med å forsvare ham og klage på ordbruken. Igjen ser vi det samme mønsteret: Norske eliter tåler at mennesker dør i tusentall, men ikke at de selv får et hardt ord slengt etter seg.
Eller la oss se på Sylvi Listhaug. Midt i det pågående folkemordet i Gaza – som enhver oppegående person ser hva er – velger hun og hennes parti fortsatt å stille seg på siden til et barnemordende apartheidregime. Og likevel er det kommentatorene her hjemme som først og fremst er bekymret for at vi ikke må kalle disse politikerne det de faktisk er.
Politikk handler om makt og maktstrukturer – ikke om privatpersonene Erna, Jonas, Jens eller Sylvi og deres følelse. Som politikere må de tåle nådeløs kritikk, satire og harselas. Alt annet er en trussel mot demokratiet.
Når VGs Hanne Skartveit på Dagsrevyen uttrykker sjokk over at folk sier politikerne har «blod på hendene», viser hun hvordan journalistikken har blitt et vern for makta. Men når politikere starter kriger mot land som aldri har angrepet Norge, eller hjelper Israel i å begå folkemord, så har de blod på hendene – inntil de slutter.
Hykleriet er åpenbart: Norske politikere tåler at tusener dør av deres beslutninger, men tåler ikke å høre sannheten om seg selv i en valgdebatt. Eller som Listhaug selv ville sagt: vi må kalle en spade for en spade.
foto: Norsek Leksikon (CC)
