Vestens Ukraina–Gaza-dobbeltstandard er en funksjon, ikke en feil

Den 25. august 2025 gjennomførte Israel et dobbeltangrep på Gazas Nasser-sykehus, der minst 20 mennesker ble drept, inkludert fem journalister (Associated Press). Det israelske militæret beskrev det som en «tragisk feil». Den vestlige responsen var dempet: ingen omfattende fordømmelser, ingen sanksjoner, ingen krav om krigsforbrytertribunaler.

Hvordan kan de samme vestlige regjeringene, medieinstitusjonene og offentligheten fordømme sivile tap så kraftig i én konflikt – Ukraina – samtidig som de gir diplomatisk dekning for en annen? Hvordan kan en så åpenbar dobbeltstandard ikke bare utøves, men også aksepteres bredt.

Tilfellet Norge er særlig avslørende, siden det er en rik nasjon med et selvbilde som fredsmegler, som mekler i konflikter og fremmer menneskerettigheter, viser Norges offisielle holdning hvor sterkt ideologiske narrativer virker. Norge har vært en sterk støttespiller for Ukraina, med betydelig militær og økonomisk bistand, samtidig som landet hardt har fordømt russisk aggresjon. Derimot har responsen på Israels handlinger i Gaza vært langt mer moderat, begrenset til oppfordringer om våpenhvile og humanitær hjelp, samtidig som økonomiske investeringer fortsetter og boikott avvises. Denne divergensen i én og samme «nøytrale» stat viser at dobbeltstandarden ikke bare handler om geopolitikk, men om et dypere ideologisk fenomen.

Den radikalt forskjellige vestlige oppfatningen av konfliktene i Ukraina og Gaza utgjør en kritisk case-studie. Selv om hver konflikt tjener en distinkt funksjon innen USAs imperialistiske strategi – Ukraina som en front for NATOs ekspansjon og Gaza som en arena for en klientstat – er den primære mekanismen for offentlig aksept av denne motsigelsesfylte politikken bruken av kulturelle overbygningselementer. Gjennom medier, språk og ideologiske rammer skaper det samme maktsystemet to moralsk uforenlige narrativer, som effektivt skjuler den sammenkoblede naturen til imperial vold.

Svaret på dette puslespillet ligger ikke i konfliktene selv, men i den kraftfulle virkningen av den kulturelle overbygningen – ideenes, narrativenes og kulturens sfære, som former oppfatningen. Det kapitalistisk-imperialistiske systemet, som både krever ekspansjon av innflytelse (via Ukraina/NATO) og opprettholdelse av regional kontroll (via Israel), bruker sitt kulturelle apparat ikke for å avsløre sin logikk, men for å skjule den. Overbygningen viser ikke virkeligheten; den produserer en virkelighet som tjener basen.

1. Den imperialistiske basen: ulike funksjoner, samme system

Først må vi kort anerkjenne de forskjellige imperialistiske ordningene, ettersom det er dette overbygningen forsøker å skjule.

Ukraina som strategisk front: Støtten til Ukraina fungerer primært som et prosjekt for kapitalistisk og militær ekspansjon. Det handler om å svekke en strategisk konkurrent (Russland), trekke en stor økonomi og befolkning inn i NATO/vestens innflytelsessfære, og sikre ressurser og markeder. Det er et offensivt, ekspansjonistisk trekk innrammet som forsvar. Det militær-industrielle komplekset tjener enormt på en langvarig, høyintensiv krig som tapper Russlands ressurser uten direkte NATO-ofre.

Israel som klientstat-proxy: Støtten til Israels krig i Gaza fungerer som et prosjekt for imperial vedlikehold og kontroll. Israel fungerer som et usenkbart hangarskip og en vaktbikkje for USAs interesser i det oljerike, strategisk viktige Midtøsten. Å støtte Israel sikrer en mektig regional alliert som kan projisere makt, motvirke Iran og bidra til å stabilisere (eller destabilisere) regionen i tråd med USAs interesser. Dette er et defensivt, status quo-trekk for imperiet, utført med offensiv brutalitet av dets proxy.

Hovedpoenget er at dette er to forskjellige typer imperialistiske verktøy brukt av det samme systemet. Basen trenger begge. Overbygningens oppgave er å hindre offentligheten i å se denne forbindelsen.

2. Overbygningens mekanisme: Produksjon av divergerende virkeligheter

Overbygningen produserer aktivt to separate moralske universer gjennom spesifikke mekanismer:

A. Differensiell innramming og språk:

• I Ukraina: Språket er klart og moralsk binært. Det er en «invasjon» og «uprovosert aggresjon». Russland begår «krigsforbrytelser» og «folkemord». Ukrainerne er «modige» forsvarere av demokrati og europeiske verdier. Mediedekningen er omfattende, personliggjort og sympatisk, og understreker ofrenes likhet med «oss».
  
• I Gaza: Språket er utydelig og komplisert. Det er en «konflikt» eller «krig». Israelsk vold er «selvforsvar» eller en «respons på terrorisme». Palestinske tap er «collateral damage» eller skyldes at Hamas bruker dem som «menneskelige skjold». Fokuset er ikke på volden i seg selv, men på dens rettferdiggjørelse, slik at bevisbyrden flyttes over på offeret. Palestinere blir dehumanisert, og deres motstand fratatt kontekst og merket som ren «terrorisme».

B. Kontekstvisking og selektiv historie:

• I Ukraina: Historien starter 24. februar 2022. Den omfattende historien om NATOs ekspansjon, kuppet i 2014 og den åtteårige borgerkrigen i Donbas blir stort sett visket bort i mainstream-narrativet. Konteksten forenkles til «godt vs. ondt».
  
• I Gaza: Historien brukes som våpen mot offeret. De 75 årene med Nakba, fordrivelse, okkupasjon og blokade blir enten avvist som for «kompliserte» eller brukt til å rettferdiggjøre pågående vold som nødvendig for israelsk sikkerhet. Konteksten påkalles for å skape moralsk lammelse.

C. Psykologisk kondisjonering gjennom repetisjon:
Overbygningen opererer gjennom konstant repetisjon. Bildet av den ukrainske «helten» og Hamas som «terrorister» (eller i beste fall «menneskelig skjold») er ikke et engangsbilde, men en kontinuerlig drypp gjennom nyheter, Hollywood-filmer, politiske taler og sosiale medie-algoritmer. Denne repetisjonen skaper hegemonisk sunn fornuft – et sett av antagelser så dypt internalisert at de føles som naturlige fakta, snarere enn konstruerte meninger.

3. Den psykologiske gevinsten: Løsning av kognitiv dissonans

Dette overbygningens arbeid er avgjørende for offentlighetens psykologiske komfort. Det løser det som ellers ville vært lammende kognitiv dissonans.

Den gjennomsnittlige personen holder to trosoppfatninger:

1. «Min regjering og mine medier står for menneskerettigheter og folkeretten.»
   
2. «Min regjering finansierer og forsvarer drapet på tusenvis av barn i Gaza.»

Trosoppfatning #2 står i voldsom motsetning til #1. Dette skaper psykologisk stress. For å løse dette har sinnet to alternativer:

• Endre troen («Min regjering står ikke for menneskerettigheter»).
  
• Endre oppfatningen av hendelsen («Det som skjer i Gaza er ikke et brudd på menneskerettighetene, men nødvendig selvforsvar»).

Den kulturelle overbygningen stimulerer sterkt det andre alternativet. Den tilbyr et ferdig sett av rasjonaliseringer, dehumaniserende merkelapper og historiske forvirringer som gjør det mulig for et individ å fordømme vold i Ukraina samtidig som de aksepterer den i Gaza, og samtidig bevare et selvbilde som moralsk menneske. Dette er en form for moralsk frakobling, fullstendig muliggjort av overbygningens narrativer.

Overbygningen som våpen

Dobbeltstandarden i Gaza og Ukraina er ikke en tilfeldighet eller en hykleri som bare bør påpekes. Det er et bevisst produkt av en kulturell overbygning som fungerer nøyaktig som tiltenkt. Den gjør det mulig for den kapitalistisk-imperialistiske basen å forfølge flere, til tider motstridende, imperialistiske ordninger samtidig uten å utløse en legitimitetskrise blant sin hjemlige befolkning.

Ved å skape to separate virkeligheter – en der ofrene er «som oss» og deres motstand er heroisk, og en annen der ofrene er «fremmede» og deres motstand er terroristisk – frakobler overbygningen offentligheten fra imperiets materielle virkelighet. Kampen handler derfor ikke bare om imperialistiske kriger i utlandet, men mot de hjemlige overbygningsfabrikkene som produserer samtykke til dem. Å utfordre dette krever bygging av motnarrativer som kobler sammen punktene, rehumaniserer de som rammes, og avdekker det ene, sammenhengende maktsystemet som ligger under den konstruerte dikotomien.