Israel bombet nylig Jemens statsminister sammen med flere regjeringsmedlemmer til døde. Et åpenbart brudd på folkeretten – men i vestlige medier var reaksjonen knapt merkbar. Ingen store oppslag, ingen overskrifter, ingen storm av fordømmelse. Stillheten er nesten total. Også på venstresida i Norge.
Samme dag, fyltes gatene i Oslo av tusenvis av mennesker som marsjerte i solidaritet med Gaza. Engasjementet er sterkt når palestinske barn drepes av bomber. Men når ledere i sør henrettes av Israel, møter vi stillhet eller nøl – selv om nettopp Jemen var ett av de svært få landene som faktisk forsvarte Gaza i handling, med materiell støtte, og ikke bare ord.
Dette peker på et mønster. Vi reagerer når folk i sør lider, men når de samme menneskene tar opp våpen, organiserer seg i motstandsbevegelser eller bygger stater som ikke ligner våre egne, snur sympatien raskt til skepsis – eller direkte fordømmelse.
Dette kan kalles offersolidaritet: en form for støtte som kun gjelder den maktesløse og lidende. Når undertrykte blir politiske aktører – med egne strategier og interesser – svekkes støtten. Palestinske barn som drepes, vekker vår empati. Hamas som væpnet motstandsbevegelse stempler vi som «terrorister». Sultende jemenitter får vår medfølelse. Houthiene, som forsvarer seg militært, reduseres til «fundamentalister».
Men denne asymmetrien er ikke tilfeldig. Den springer ut av et dypere ideologisk skifte.
Fra systemkritikk til moralsk humanisme
Venstresiden var en gang forankret i systemisk analyse. På 1960–80-tallet var det bred aksept for at kolonialisme, kapitalisme og imperialisme var globale strukturer som skapte lidelse – og at væpnet motstand kunne være en legitim respons. Bevegelser som ANC i Sør-Afrika, FNL i Vietnam og PLO i Palestina fikk støtte fra en radikal venstreside som forsto vold som en del av et historisk frigjøringsprosjekt.
Men etter murens fall og den nyliberale dominansen på 1990-tallet, mistet store deler av venstresiden sin strukturelle forankring. I stedet vokste det frem en ny ideologisk linje vi kan kalle moralsk humanisme – en politisk sensibilitet som reagerer på lidelse, men ikke på maktforhold. I stedet for analyser av imperialisme og avhengighet, opererer denne venstresiden med enkle moralske kategorier: gode ofre, onde voldsmenn. I denne rammen blir det politiske aktørskapet i sør vanskelig å gjenkjenne som legitimt – spesielt når det bryter med vestlige forventninger.
Offersolidaritet som benevolent orientalisme
En annen forklaring er den ubevisste orientalistiske refleksen på venstresida. Klassisk orientalisme, slik Edward Said beskrev den, reduserte «Orienten» til noe passivt, eksotisk og underlegent – ute av stand til å handle på egne vegne. Offersolidaritet er en moderne, liberal-venstre variant av dette mønsteret. Den minner om det som i andre sammenhenger kalles benevolent dominans: en «snill» og velment holdning som viser omsorg for den andre, men samtidig holder dem fast i en underordnet posisjon. Folk i sør gjøres til evige ofre – akseptable så lenge de lider, men farlige og illegitime når de handler. Dermed reproduseres en paternalistisk logikk hvor Vesten forblir dommeren som avgjør hva slags motstand som er «legitim», mens sør aldri tilkjennes full politisk likestilling.
En mer nyansert tilnærming
Men å kritisere offersolidariteten betyr ikke at vi ukritisk skal støtte enhver væpnet gruppe i sør. Bevegelser som ISIS, med sine ekspansjonistiske og totalitære prosjekter, står åpenbart i en helt annen kategori. Poenget er ikke å romantisere vold, men å forstå den i sin kontekst – og anerkjenne at undertrykte folk har rett til å kjempe tilbake mot imperialisme og okkupasjon. En nyansert tilnærming betyr:
- Å spørre hvor en bevegelse kommer fra, og hvilken kontekst den springer ut av. Er den et produkt av okkupasjon og imperialisme – eller en klient for stormakter?
- Å se hvordan bevegelsen forholder seg til sin egen befolkning. Er den sosialt forankret og ansvarlig – eller preget av maktmonopol og frykt?
- Å analysere dens politiske horisont: Frigjøringskamp innenfor en konkret ramme – eller ekspansjon og underkastelse?
Med slike spørsmål kan vi skille mellom en bevegelse som ISIS, med mål om globalt kalifat og etnisk rensing, og Hamas eller Hizbollah, som primært springer ut av konkrete frigjøringskamper.
Analyse og handling
Denne analysen peker mot en todelt oppgave for venstresiden. På den ene siden står en beskrivende oppgave: Å forstå hvordan strukturelle forhold – som imperialisme, gjeld, krig og geopolitikk – former politisk praksis i sør. Vold kan ikke avvises som moralsk “ondskap”, men må forstås som respons på historiske tvangsbetingelser. På den andre siden står en normativ oppgave: Å utvikle en politisk linje der anti-imperialisme er primært, og ikke underordnet moralistiske refleksreaksjoner.
Til slutt
Vi trenger en solidaritet som ikke reduserer folk i sør til hjelpeløse ofre. En solidaritet som erkjenner deres kamp mot imperialismen, men også deres rett til å være komplekse og motsigelsesfylte. Først da kan vår internasjonalisme bli reell. Stadig flere på venstresiden internasjonalt trekker denne lærdommen og utvikler mer konsekvente og prinsippfaste posisjoner. Dersom den norske venstresiden ikke gjør det samme, risikerer den å gjøre seg selv irrelevant i den internasjonale kampen.
Videre lesning
Den som vil forstå mer av disse blindsonene, kan med fordel lese Samir Amins Eurocentrism, Frantz Fanons klassiker The Wretched of the Earth, og Mahmood Mamdanis Good Muslim, Bad Muslim. Disse verkene viser hvordan undertrykkelse, frigjøring, imperialisme og handlekraft må forstås i et dynamisk og strukturelle perspektiv.
