Kari Marie Norgaard, amerikansk sosiolog, har i sin bok Living in Denial vist hvordan et helt samfunn kan leve i fornektelse. Boken bygger på hennes etnografiske feltarbeid i Norge i 2000–2001. Hun fant at folk ikke manglet kunnskap om klimaendringer – de var informert nok – men de håndterte denne kunnskapen på en måte som gjorde at de slapp å trekke de ubehagelige konsekvensene. Hun kaller dette implikatorisk fornektelse: fakta blir erkjent, men implikasjonene skyves unna.
Hun identifiserte to sentrale mekanismer for emosjonell håndtering:
- Når frykt og hjelpeløshet oppstod, ble de møtt med en norm om optimisme og kontroll. Strategien er “selective attention”: å unngå informasjon, ikke tenk for langt frem, fokuser på små, håndterbare handlinger.
- Når skyld og truet identitet oppstod, ble de møtt med en norm om stolthet og selvros. Strategien er “perspectival selectivity”: å sammenligne seg med “verre land” (USA), eller å si at Norge er for lite til å gjøre en forskjell.
Når vi ser på Gaza i dag, er mønsteret slående likt. Bildene av lidelse gjør den første strategien (unngåelse) umulig. Da slår den andre inn: vi holder på forestillingen om at Norge er et lite, hjelpeløst land som gir nødhjelp og står på «de godes» side. Dette er det Žižek kaller fetisjistisk fornektelse (fetishistic disavowal): vi vet godt, men likevel… Vi vet om volden, men vi opprettholder fantasier som lar oss leve videre uten å endre kurs.
Denne mekanismen er ikke bare individuell, men sosialt organisert. Fornektelsen gjentas og forsterkes gjennom offentlige fortellinger og ritualer som hjelper oss å håndtere ubehaget. Et eksempel er arrangementet «vinn-vinn verden» foran Stortinget forrige torsdag. Publikum bestod av mange klimaaktivister, Palestina-aktivister, andre som til vanlig er sterkt engasjert i miljø- og rettferdighetsspørsmål. Likevel ble rammen for arrangementet en myk, positiv, reformistisk fortelling: konflikter kan løses ved å skape balanse mellom «lokalist og EU-forkjemper», «næringsliv og miljøvern». Kapitalismen kan reformeres gjennom den nordiske modellen, osv. Men dette er ikke en konfliktanalyse – det er et ritual for emosjonell håndtering. En kollektiv lykkeplikt (Sara Ahmed): man skal være optimistisk, håpefull, konstruktiv. Alt annet oppleves som ubehagelig og blir skjøvet unna. Som Ahmed påpeker, brukes «happiness» også for å rettferdiggjøre sosial undertrykkelse: den som stiller ubehagelige spørsmål eller nekter å smile, stemples som problematisk – en «killjoy». Slik fungerer positivitet som en disiplinerende kraft, også i møte med krig, kolonialisme og økologisk krise.
Greta Thunberg var også invitert. Før hun gikk på scenen, hadde en taler oppfordret publikum til å ha «håp». Hun svarte: «Jeg er lei av å høre disse positive ordene som håp. Det vi trenger er handling.» Hun traff en nerve. For hva slags håp er det egentlig snakk om? Et passivt håp i nord – et håp om at systemet kan reddes uten å røres. Dette er det Lauren Berlant kaller cruel optimism: en optimisme som binder oss til det som i virkeligheten skader oss.
Og her ligger paradokset: slike «håp» og «vinn-vinn-fortellinger» kan oppleves som reelle i Norge nettopp fordi de strukturelle konfliktene er outsourcet. Når miljøbevegelse og kapitalister finner felles grunn her hjemme, er det mulig fordi de virkelige spenningene og kostnadene skyves ut – til det globale sør, til urfolksområder, til andre kropper og territorier. Balansen i nord holdes oppe gjennom ubalanse andre steder.
Dermed blir spørsmålet ikke bare vinn-vinn for hvem, men også håp for hvem? For palestinerne under bomberegnet? For øystatene som forsvinner i havet? For de fattige i sør som betaler prisen for vår rikdom? For samiske familier som mister livsgrunnlaget sitt til grønn-kapitalistene? Eller bare for oss selv – så vi kan fortsette å tro på vår velstand og moralske uskyld?
Fornektelsen ligger nettopp i å tro at slike konflikter kan harmoniseres bort, når de i realiteten er strukturelle: kapitalakkumulasjon (i alle sine former, også den nordiske modellen) mot planetens grenser, og vestlig imperialisme mot global frigjøring. Her finnes ingen «vinn-vinn». Å late som det gjør det, er kanskje vår mest typisk norske form for fornektelse.
Kilde for bildet: US Library of Congress
