«I det regimet vi lever under – som jeg har kalt kapitalo-parlamentarisme – er partienes funksjon å oversette “nødvendigheter” til “valg”. Mens de store avgjørelsene allerede er tatt, gjenstår bare et snevert rom der velgerne kan oppleve at de står overfor et reelt alternativ.»
Slik beskriver filosofen Alain Badiou vår tids demokratiske system. Og det er vanskelig å ikke kjenne seg igjen.
Vi går inn i et nytt stortingsvalg. Partiene lover endring, retning og forskjell. Men hvor mye reell makt har vi som velgere? Hvor store er egentlig alternativene vi kan velge mellom? Som Noam Chomsky en gang formulerte det: «Den smarte måten å holde folk passive og lydige på er å strengt begrense spekteret av akseptable meninger – men samtidig tillate en livlig debatt innenfor dette spekteret.»
Vi får altså debatt, men bare innenfor rammer som allerede er fastlagt. Den økonomiske kursen, markedslogikken og internasjonale bindingene står fast. På papiret er demokratiet intakt, men i praksis er handlingsrommet snevert.
Økonomisk og teknologisk avhengighet
Ta Oljefondet. Formelt sett er det «folkets sparepenger», en institusjon som Stortinget forvalter på våre vegne. Men når spørsmålet reises om å bruke fondet som et politisk virkemiddel – for eksempel mot Israels krigføring – møter man alltid samme svar: Vi kan ikke. Hendene våre er bundet. Hvorfor? Fordi fondet ikke lenger først og fremst er oljeinntekter, men et gigantisk investeringsmaskineri innvevd i det amerikanskledede kapitalistiske systemet. Dermed er fondet et eksempel på hvordan suvereniteten forsvinner inn i globale strukturer vi ikke rår over.
Et annet eksempel er digital infrastruktur. Hele 96 prosent av Norges teknologiske avhengighet er rettet mot amerikanske storselskaper – den nesten høyeste andelen i Europa. Alt fra skytjenester til samfunnskritiske digitale løsninger er i hendene på Big Tech. Hvor mye selvstendighet har et land når både data, kommunikasjon og offentlige systemer er avhengige av selskaper som Microsoft, Amazon og Google?
Demokratiet på bakken – Fosen-saken
Et av de tydeligste eksemplene på demokratiets begrensninger finner vi i Fosen-saken. I oktober 2021 slo Høyesterett fast at konsesjonene til Europas største vindpark på Fosen var ugyldige, fordi de krenket samiske reindriftssamers rett til kulturutøvelse. Likevel fortsatte vindturbinene å produsere strøm – og de står der fortsatt, snart fire år senere.
Hvordan er det mulig? Fordi staten ikke opptrer som en nøytral beskytter av rettigheter, men som forvalter av kapitalinteresser. Den sveitsiske investoren som eier vindparken gjorde det klart at en nedstenging ville kreve milliardkompensasjon. Dermed ble det aldri aktuelt å følge Høyesteretts dom. Staten valgte å beskytte kapitalens investering, ikke de samiske familienes rettigheter.
For over 500 dager etter dommen måtte samiske aktivister og miljøbevegelsen ty til sivil ulydighet i Oslo for å presse regjeringen. Først da kom en beklagelse. Men selv den innebar ingen reell endring – vindturbinene stod fortsatt. Til slutt ble det inngått avtaler som ga reindriftssamene alternative beiteområder og økonomiske midler – en «kompensasjon» som i realiteten bare maskerte at ulovligheten bestod.
Fosen-saken viser at forholdet mellom kapital og stat ikke er et ytre press, men en tett sammensmeltning. Staten legitimerer og beskytter kapitalens interesser, selv når dette undergraver grunnleggende rettigheter. For borgerne betyr det at formell likhet for loven ikke gir reell makt. Selv en høyesterettsdom kan settes til side dersom den utfordrer båndet mellom staten og global kapital.
Suverenitet og den globale orden
Demokrati forutsetter suverenitet – et samfunn må kunne bestemme over sine egne anliggender. Men hvor mye suverenitet har egentlig Norge i dag, som tett integrert i EU gjennom EØS og med nesten all sin digitale infrastruktur underlagt amerikanske teknologigiganter?
Kontrasten blir enda tydeligere når vi ser mot land som faktisk har forsøkt å utøve sin suverenitet utenfor den liberale hegemonien.
I 19 august, 1953 ble Irans demokratisk valgte statsminister Mohammad Mosaddegh styrtet i et kupp orkestrert av CIA og MI6, fordi han nasjonaliserte landets olje og ønsket å frigjøre seg fra vestlig kontroll. Resultatet var flere tiår med diktatur, og i dag – 72 år senere – lever iranerne fortsatt under noen av verdens mest brutale sanksjoner, nettopp fordi landet insisterer på sin rett til selvbestemmelse.
Det samme mønsteret finner vi i Chile, der Salvador Allende i 1973 ble styrtet i et blodig kupp etter å ha vunnet et demokratisk valg og forsøkt å ta landets ressurser i egen kontroll.
Mønsteret er tydelig: De samme vestlige maktene som kaller seg «demokratiets forsvarere», har gjentatte ganger knust demokratiske prosjekter som truet deres økonomiske og geopolitiske interesser.
Liberal demokratiets paradoks
Her ligger en bitter ironi. I Norge får vi oppleve en «illusjon av valg», slik Badiou beskriver det – et spill som gir inntrykk av folkestyre, men der de store avgjørelsene er tatt på forhånd. I sør – der folk faktisk har forsøkt å ta reelle, demokratiske valg for suverenitet og kontroll – blir valget fratatt dem med vold, kupp og sanksjoner.
Demokratiets grenser trekkes altså ikke av folk, men av maktbalansen i den globale kapitalismen. Det gjelder både for småsamfunn i Norge, som i Fosen-saken, og for hele stater i sør som Iran og Chile.
Hva betyr valget?
Når vi nå går til urnene 8. september, må vi stille oss spørsmålet: Hva er det vi egentlig velger mellom? Er det reelle alternativer – eller variasjoner innenfor et system der de store avgjørelsene allerede er tatt?
Badiou peker på at for folk i liberale demokratier kan selv illusjonen om valg oppleves som bedre enn et totalt fravær av valg. Men illusjoner har en utløpsdato. Når gapet mellom folks opplevelse av demokrati og de faktiske realitetene blir for stort, står systemet i fare.
Hvis vi mener alvor med demokrati, kan vi ikke nøye oss med å delta i et spill der rammene er satt av økonomiske og politiske eliter. Da må vi insistere på suverenitet, på desentralisering av makt, og på institusjoner som faktisk setter folkets interesser foran kapitalens.
Alt annet er bare skuespill.
