Det finnes ofte ‘morsomme’ artikler i norske medier om offentlige uttrykk for islam i Norge, inkludert hijab, og de er som regel fulle av kommentarer. Temaet for denne artikkelen, derimot, handler om hvordan islam blir tolket og vurdert i andre land, med særlig fokus på Iran.
Norske medier fremhever ofte enkelte personer som hater islam og krever at Norge og andre vestlige land, som alltid hevder å fremme ‘demokrati og frihet’, må gripe inn med politiske eller militære midler for å forsvare den iranske nasjonen mot det ‘tyranniske regimet i Den islamske republikken Iran’. Deres synspunkter blir ofte generalisert, som om de representerer hele befolkningen. Likevel erkjenner norske medier sjelden at selv om en viss andel av befolkningen er uenig i Den islamske republikks innenrikspolitikk, men støtter dens utenrikspolitikk. Dette betyr at de ikke ønsker utenlandsk intervensjon mot sitt eget land. Folk er fullt klar over at utenlandsk innflytelse aldri handler om å beskytte en befolkning, men snarere om å splitte samfunn og utnytte ressursene deres.
De kaller det ‘islamsk undertrykkelse’—Men i virkeligheten frykter de ditt moralske fundament
De har et problem med din religion, historie og kultur fordi de fremmer de samme verdiene. Deres problem med islam i Iran, så vel som med iransk historie og kultur, er at den vektlegger motstand mot urettferdighet, oppofrelse for høyere verdier og enhet mot utenlandsk innblanding.
Som et eksempel skrev en av verdens største episke diktere, Ferdowsi, i sitt Shahnameh (“Kongenes bok,” skrevet 977–1010 e.Kr.), om å stå imot ‘onde krefter’ og beskytte hjemlandet t gjennom kollektiv motstand. Et av hans mest kjente vers lyder:
Hvis det ikke finnes noe Iran, må også jeg opphøre å eksistere.
Måtte ikke en eneste sjel bli igjen levende i dette land og rike.
Langt bedre for oss alle, én etter én, å bli drept
Enn å overgi landet til fienden.
Dette budskapet samsvarer tett med læren til Imam Hussein. Imam Hussein, en sentral helt i sjia-islam og barnebarn av profeten Muhammad, kjempet i byen Karbala. Karbala er mer enn bare en by; den står som et symbol på lidelse, oppofrelse og nektelsen av å underkaste seg undertrykkelse.
Deres regler: ‘Utøv tro, men still aldri spørsmål ved vår korrupsjon’
Selvsagt er dette ikke den versjonen av religion og kultur som Vesten ønsker. Det de fremmer, er en ‘fredelig’ religion som kun respekteres så lenge den fokuserer på overfladiske, personlige praksiser som faste og bønn—handlinger som er respektable, men små i forhold til de dypere verdiene om å kjempe for rettferdighet og vise motstandskraft i forsvaret av det du virkelig bryr deg om.
Jeg kjenner personlig mennesker som ikke praktiserer noen religion, men som likevel bryr seg dypt om å forsvare sine verdier, respekterer nasjonale og religiøse skikkelser, og er forpliktet til å bevare integriteten til sine land. Slike mennesker har alltid eksistert, de finnes fortsatt i dag, og deres antall vil bare vokse. Dere kan ikke lenger skjule deres onde hensikter bak slagord om å ‘fremme demokrati og frihet.’ ved å fokusere på «undertrykkende islam».
