Oljefondet er ikke ditt

Oljefondet er ikke bygd av dine besteforeldres slit. Det er bygd på andres blod.

Nylig skrev Document.no-journalist Espen Teigen en artikkel som gikk til angrep på Arbeiderparti-politikeren Khalil Obeed. Obeed hadde kritisert Jens Stoltenberg på facebook for å gjøre Norge medskyldig i folkemord gjennom Oljefondets investeringer i israelsk militærindustri. På Twitter/X fulgte Teigen opp: «Jeg er lei av at innvandrere bruker Norge som et underbruk for deres internasjonale politiske behov. Jeg forstår dere hater Israel intenst. Det er greit. Men ikke kødd med pensjonspengene våre, bygd av generasjoner med hardtarbeidende nordmenn.»

Denne forestillingen – at Oljefondet er frukten av norsk slit – er en dypt rotfestet nasjonal myte. Og den lever ikke bare på ytre høyre. Mange på venstresiden og i det moralske sentrum deler den samme forestillingen, bare med et mildere språk.

Da Qatar arrangerte VM i 2022, boikottet Norges Fotballforbund turneringen med henvisning til arbeidsforholdene for migrantarbeiderne. Det var riktig å kritisere Qatars utnyttelse av arbeidere. Men det ble ikke mye fokus på at en av de største investorene i Qatars hotellindustri var nettopp Oljefondet.

En global utbyttemaskin

Oljefondet er verdens største statlige investeringsfond, og den aller største delen av verdien i dag er kapitalavkastning – ikke oljeinntekter. Per midten av 2025 viser tallene at det er satt inn ca. 5 256 milliarder kroner fra statlige olje- og gassinntekter, mens 11 793 milliarder kroner er generert i investeringsavkastning (nbim.no). Med andre ord, bare omtrent 30 % av fondets verdi kommer fra oljen, mens 70 % er avkastning.

Forskere som Jason Hickel har dokumentert hvordan det globale økonomiske systemet hvert år flytter enorme verdier fra det globale sør til det globale nord gjennom skjeve handelsvilkår, kapitalflukt, gjeldsordninger og patenter. Thomas Pikettys globale ulikhetsdata viser det samme: kapitalen i nord vokser på bekostning av underbetalt arbeid og ressursutvinning i sør. Når Oljefondet investerer i selskaper som opererer i dette systemet, betyr det at norske pensjoner delvis finansieres av arbeidskraft og naturressurser som aldri blir rettferdig kompensert.

Krigsmaskineriet

Et annet blindfelt i den norske selvfortellingen er fondets koblinger til den vestlige våpen- og krigsindustrien. Oljefondet har milliardinvesteringer i selskaper som produserer militært utstyr brukt i kriger og okkupasjoner. Mange av disse konfliktene rammer nettopp de landene folk i Norge med bakgrunn fra det globale sør har røtter i. Flere innvandrere og flyktninger er her på grunn av NATO- og vestlige kriger, ikke fordi de elsker langrennsski.

Dette er ikke et nøytralt eierskap. Norge er NATO-medlem og en aktiv partner i den geopolitiske arkitekturen som gjør slike kriger mulig. Fondets profitt er dermed direkte koblet til militarisering og ødeleggelse i andre deler av verden.

Hvorfor dette angår oss alle – og særlig innvandrere

Når mennesker med bakgrunn fra det globale sør kritiserer Oljefondet, handler det ikke om å «importere konflikter» til Norge. Det handler om å peke på pågående skade – økonomisk, miljømessig og militær – som Norge bidrar til. Dette er ikke bare «norske penger». Fondets avkastning er i stor grad mulig fordi verdier trekkes ut av andre land og inn i norske banker. De som kommer fra disse landene har både rett og plikt til å si ifra om hvordan denne rikdommen bygges.

Moralsk selektivitet

Både nasjonalister og mange selvutnevnte moralister i Norge deler det samme blindpunktet: De ser urett i andre land, men sjelden sin egen rolle i å opprettholde den. Det er lett å kritisere Qatar når det gir oss en moralsk fjær i hatten, men vanskeligere å se på hvordan Oljefondet investerer i lignende utnyttelse – og profitterer på det.

Et speil Norge ikke liker å se i

Oljefondet er ikke et monument over norsk hardt arbeid. Det er et monument over et globalt økonomisk system der det globale sør subsidierer velstanden i nord. Å si dette høyt er ikke illojalt – det er å insistere på sannhet fremfor selvbedrag. Hvis vi virkelig skulle takke dem som «bygde» Oljefondet, måtte vi sende takken langt utenfor Norges grenser – og vi måtte lytte når de forteller oss hva det har kostet dem og deres folk.