De fleste nordmenn husker historien om Per Sandberg, Norges tidligere fiskeriminister, og Bahareh Letnes i 2018. En del av kontroversen gjaldt deres private reise til Iran, der han ble anklaget for å ha med seg en jobbmobil han ikke skulle ta med. Det er forståelig at han ikke fulgte denne retningslinjen, og slike saker bør selvsagt følges opp. Men det er verdt å diskutere om disse retningslinjene har blitt anvendt og håndhevet med samme intensitet for reiser til land Norge betrakter som «vennskapelige stater». For eksempel: Har lignende regler blitt brukt for besøk til USA?
Det bør huskes at det amerikanske etterretningsbyrået avlyttet det tyske kanselliet i flere tiår (WikiLeaks-rapport: Reuters link), selv om Tyskland anser USA som en «alliert». Sett fra en annen vinkel: Hvis Norge og USA sammen driver slike aktiviteter mot «ikke-vennskapelige stater», ville de stolt kalt det «etterretningsarbeid», eller ville de også omtale det som «spionasje»?
Historien om Per Sandberg ble, snarere enn å bli diskutert hovedsakelig ut fra et nasjonalt sikkerhetsperspektiv, til noe annet. Norske medier, påvirket av globale vestlige medietendenser, rammer ofte inn enhver nyhetssak om Iran i et negativt lys. Selv en enkel reise til Iran kan bryte med dette narrativet ved å avsløre ikke bare landets skjønnhet, men også dets moderne infrastruktur og høyt utdannede befolkning—noe som utfordrer vestlige mediers foretrukne fremstilling av landet, og som derfor ofte blir bagatellisert eller kritisert. Hvordan kan de forene det faktum at i Iran er nesten 70 % av universitetsutdannede innen realfag, teknologi, ingeniørfag og matematikk (STEM) kvinner?
Undertrykkelsen er så sterk at utlendinger og iranere bosatt i utlandet enten unngår å reise til Iran, eller hvis de gjør det, lar være å legge ut vakre bilder eller dele positive opplevelser på nettet—i frykt for å motsi det som høres i vestlige medier.
Hvem bestemmer Irans vei? Folket, ikke utenforstående
Når noen reiser til et annet land, er de ikke forpliktet til å ta politisk stilling eller uttale seg for eller imot landets regjering. Det er ikke vanlig at nordmenn som besøker Spania eller Thailand dikterer hvordan disse landene skal styres—det er opp til folket i de respektive nasjonene å bestemme. På samme måte kan folk ganske enkelt reise til Iran for å verdsette landets skjønnhet, dets flere tusen år gamle arv, inkludert Persepolis—den seremonielle hovedstaden i det persiske riket (ca. 550–330 f.Kr.)—og dets varierte klima som spenner fra den fuktige subtropiske kysten ved Kaspihavet, til de varme kystene ved Persiabukta og Omanbukta, til fjellklimaet i Zagros- og Alborz-fjellene, til varme ørkener, tropiske områder, skisteder og mer.
Reisende kan oppdage et multietnisk land der mange folkegrupper lever side om side i fred, og de kan komme til å forstå at, i iransk sammenheng, betyr det å elske landet sitt også å vise kjærlighet, respekt og gjestfrihet overfor besøkende.
