Washingtons nye pulsåre inn i hjertet av Eurasia
Trump har gjort sin del; den panturkiske korridoren – NATOs nye inntrengningsrute til Kaukasus og Sentral-Asia – er nå satt i gang. Dette er en ny lenke i Washingtons lange strategikjede for å gripe regionens livsviktige årer og kvele sine rivaler. Den største taperen blir Russland, etterfulgt av Iran og deretter Kina. Dette er nok et bevis mot de «øst-romantikerne» som kun ser Irans feil, men lukker øynene for Kinas og Russlands kostbare feilberegninger – i Russlands tilfelle ofte farget av gamle frykter og nag.
Trumps «freds»-merking – det gamle imperialistiske triks
Trump har nå knyttet sitt eget navn til Zangezur-korridoren under fanen «fred» – nok et stunt fra en fullblods politisk psykopat besatt av Nobels fredspris. I enhver krise der USA eller Israel har vært brannstifter – Ukraina, Gaza, Iran, Kaukasus – poserer Trump som megler, stormer inn under forhandlingers flagg og setter opp et forsoningsshow. Dette er imperialismens klassiske metode: skape brannen, og deretter komme som brannmann for å kontrollere utfallet.
Irans feilgrep og strategiske blindhet
Da president Pezeshkian åpnet armene for Ankara og reduserte trusselen om grenseendringer og strategisk kvelning til noe så trivielt som «transport» – selv etter at USA kom inn i bildet – sa det alt. Når sønnen hans synger om «fred og vennskap» til Baku-regimet, i håp om at vi glemmer deres åpne allianse med Israel og fiendskap mot sjiamuslimer, er budskapet klart: Teheran lar sine motstandere diktere det regionale narrativet.
Russland – mester i å tape terreng
Russland, som allerede har gitt fra seg Damaskus, står nå i fare for å miste sin egen bakgård i Kaukasus. Putin kan posere som smart og mektig, men i praksis er han en mester i å tape. Den mentale utmattelsen fra Ukraina-krigen har gjort Moskva treg og desorientert, fratatt initiativet. De ser ut til å tro at det å klamre seg til posisjonene i Øst-Europa er alt som teller, selv mens de overgir Sør og Kaukasus uten kamp.
En korridor som legger til rette for fremtidige angrep
Den panturkiske korridoren normaliserer i praksis usikkerhet for Iran og legger grunnlaget for fremtidige angrep. I dette mørke horisontet vil også Russland og Kina lide store tap, og drømmene om en post-amerikansk verden vil blekne. Likevel har ingen av dem vist et eneste initiativ for å skremme Tyrkia eller bremse ambisjonene. Russland har vært så passiv at det like gjerne kunne vært avhengig av Ankara. Og Kina, bak masken av «nøytralitet», gir i realiteten grønt lys til et skifte i den regionale maktbalansen.
Kinas motsetninger – Belte, vei og passivitet
Et Kina som hevder å lede et globalt belte- og vei-prosjekt, har ikke råd til å trekke seg unna regionale brennpunkter – med mindre dets egentlige mål er å overlate feltet til amerikansk innflytelse. Overdreven tilbaketrekking er ikke annet enn et signal til kriseskapere, som gradvis vil strupe de handelsrutene slike storslåtte strategier er avhengige av.
Tyrkias seiersrekke – støttet av amerikansk pressmakt
I mellomtiden gjør Tyrkia enhver krise til en mulighet: fra sanksjonene mot Iran og Ukraina-krigen til Israels angrep på Gaza – hvert slag mot rivalene har blitt et springbrett for Ankaras økonomiske og geopolitiske ambisjoner. I dag er tyrkerne på en seiersrekke: de har konsolidert sin posisjon i Syria, sett sin viktigste rival Iran lammet av krig og interne kriser, og observert Russlands retrett i Kaukasus. Med Trumps hjelp – og gjennom den samme imperialismen de en gang hevdet å motsette seg – har de krysset av en lang liste over strategiske mål.
