Norge og Israel: 70 år med støtte – diplomati, våpen og investeringer

I løpet av de siste syv tiårene har Norge utviklet tette forbindelser med staten Israel. Det som i utgangspunktet begynte som diplomatiske forbindelser og faglig samarbeid, har i dag blitt et nettverk av økonomiske, militære og strategiske bånd. I lys av den pågående konflikten i Gaza og Israels krigføring mot det palestinske folket, rettes det nå søkelys mot Norges rolle – en rolle som ikke lenger kan fremstilles som nøytral.

1. Tidlig anerkjennelse og diplomatiske bånd

Norge var blant de første landene som anerkjente staten Israel, allerede i februar 1949, og stemte for at Israel skulle bli medlem av FN samme år (norway.no). Fullverdige diplomatiske forbindelser ble etablert i 1950.

Oslo-avtalene i 1993, tilrettelagt av Norge, ga Israel en enorm diplomatisk fordel: Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) anerkjente Israels rett til å eksistere, mens Israel kun anerkjente PLO som forhandlingspartner – uten å love stat for palestinerne. Resultatet ble en de facto konsolidering av Israels kontroll, samtidig som den internasjonale kritikken ble dempet under dekke av “fredsprosess” (Wikipedia).

2. Fagbevegelse og sivilsamfunnets rolle

Norsk arbeiderbevegelse og LO utviklet tidlig forbindelser med den israelske fagorganisasjonen Histadrut – en aktør som både organiserte jødiske arbeidere og eide deler av bosetterindustrien (regjeringen.no). Slike forbindelser bidro til å normalisere forholdet mellom Norge og Israel i flere tiår.

Organisasjonen Med Israel for fred (MIFF), etablert i 1978, har spilt en sentral rolle i å fremme israelske perspektiver i norsk offentlighet (fr.wikipedia.org).

3. Militært og teknologisk samarbeid

Til tross for et offisielt forbud mot våpeneksport til Israel siden 2002, har norskproduserte materialer som RDX (fra Chemring Nobel i Hurum) blitt brukt i missiler som Hellfire og Sidewinder, samt i M72-raketter brukt av Israel i Gaza (en.nytid.no).

Selskaper som Nammo og Kongsberg Gruppen har indirekte bidratt til israelske våpensystemer gjennom leveranser av komponenter brukt i rakettsystemer som Spike og M72 (partiet-for.no).

4. Økonomiske forbindelser og oljeinteresser

Norge har hatt en frihandelsavtale med Israel gjennom EFTA siden 1993 (en.wikipedia.org), og samhandelen har økt jevnt siden.

Eksport av norsk laks til Israel er betydelig. I 2019 utgjorde dette 70 % av all norsk fiskeeksport til Israel (norway.no).

I tillegg har norske oljeselskaper som Equinor hatt teknologisk samarbeid med israelske energiselskaper og analyseenheter, blant annet i regi av internasjonale energi- og teknologiutvekslingsprosjekter – selv om direkte eierskap ikke alltid er transparent dokumentert.

5. Oljefondet: Investeringer i okkupasjon

Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har i flere år investert store beløp i israelske selskaper. I 2019 var fondets investeringer i 84 israelske selskaper verdt 11,9 milliarder kroner, i tillegg til én milliard i israelske statsobligasjoner (norway.no).

I slutten av 2024 eide fondet aksjer i 65 israelske selskaper, verdt 1,95 milliarder USD (reuters.com).

Eksempler:

2 % eierandel i Bet Shemesh Engines, som vedlikeholder jetmotorer for det israelske forsvaret – brukt i bombinger i Gaza (newsinenglish.no).
1,2 % i Next Vision Stabilized Systems, produsent av dronekameraer brukt av det israelske militæret (vg.no).
Aksjer i Caterpillar, Thyssenkrupp og Oshkosh – selskaper koblet til bygging av bosetninger og okkupasjonens infrastruktur (aftenposten.no).

6. Politisk ansvar: Støre og Stoltenberg

Statsminister Jonas Gahr Støre og tidligere statsminister Jens Stoltenberg (nå NATO-sjef) har lenge vært sentrale i forvaltningen av Norges relasjon til Israel. De har vært ansvarlige for å opprettholde investeringene, ignorere etiske retningslinjer og bagatellisere Israels krigsforbrytelser.

I lys av Gazasituasjonen og de dokumenterte menneskerettighetsbruddene, bør de etterforskes og rettsforfølges for medvirkning til folkemord – gjennom både økonomisk støtte og politisk stilltiende aksept (reuters.com, vg.no).

7. Hjelp til Israelsk atomprogram

På slutten av 1950-tallet solgte Norge ca. 20 tonn tungtvann til Israel via selskapet Noratom, til tross for at Norge visste det kunne benyttes til atomvåpenproduksjon. Tungtvannet ble brukt i reaktoren i Dimona, som produsert plutonium – et nøkkelmaterie til atomvåpen jewishroots.net , Wikipedia+1. Myndighetene tillot bare én inspeksjon i 1961 og var generelt passive i oppfølgingen. Tungtvannslageret tilbakekjøpte Norge senere—men da var skaden allerede skjedd Wikipedia , wisconsinproject.org.

8. Etisk kritikk og folkelig press

Flere sivilsamfunnsaktører og fagforeninger – inkludert LO – har kritisert Oljefondets investeringer og etterlyst konsekvent etisk praksis (e24.no).

Etikkrådet innrømmet i 2024 at fondet burde ha ekskludert selskaper som Bet Shemesh tidligere (vg.no). KLP (Kommunal Landspensjonskasse) har allerede trukket seg ut av flere israelske selskaper av etiske hensyn – noe Oljefondet fortsatt ikke har gjort (aftenposten.no).

Konklusjon

Norge har i 70 år vært en direkte og indirekte støttespiller for Israel. Fra diplomati til våpenkomponenter og milliardinvesteringer – båndene har styrket Israels militærmakt og svekket Palestinas rettigheter.

Den humanitære katastrofen i Gaza har vist at moralsk dobbeltspill ikke lenger kan skjules bak fredsretorikk og bistandsmidler. Det er på tide med et oppgjør.

Kilder

LES OGSÅ: Norges rolle i massakren på det palestinske folket

Post Views: 965