Norge har ytringsfrihet og et mangfoldig medielandskap. Likevel er dekningen av Iran ofte ensidig og dominert av eksilgrupper med sterke politiske agendaer. Resultatet er et forvrengt bilde av virkeligheten – og en offentlighet som mangler nyanser.
I norske medier er det ofte eksil-iranere fra grupper som Mujahedin-e Khalq (MEK), monarkister og separatistiske bevegelser som får mest taletid. Disse gruppene representerer et lite mindretall blant iranere, men får likevel dominere fortellingen om Iran. Ifølge Landinfo er eksil-iranere blant de mest brukte kildene i dekningen av Iran, noe som ofte provoserer reaksjoner fra iranske myndigheter.
Samtidig snakkes det lite om Irans sosiale utvikling, utdanningsnivå og kulturelle mangfold. Over 60 prosent av studentene ved iranske universiteter er kvinner. Mange markerer seg internasjonalt innen idrett, vitenskap og kunst – til tross for restriksjoner. Iran har høy internettbruk og en ungdomsgenerasjon som deltar i globale diskusjoner, ofte via VPN. Disse nyansene forsvinner i en mediedekning som nesten utelukkende fokuserer på protester, henrettelser og konflikt.
Et annet problem er at mange av de mest profilerte eksil-iranerne i norske medier har begrenset innsikt i dagens iranske samfunn. Et eksempel er påstanden om at kvinner straffes for å bryte med hijab-påbudet. I virkeligheten har klesbildet i Iran endret seg dramatisk. YouTube-kanaler som TehranWander og Emma.Travels viser tusenvis av unge kvinner i Teherans gater uten hijab, med korte ermer, jeans og moderne hårstil. Likevel gjentas det gamle narrativet, og norske journalister faktasjekker sjelden disse påstandene.
Eksil, frykt og stillhet: Hvordan ensidige iranske stemmer preger norsk offentlighet
Flere høytstående politikkere med iransk bakgrunn i Norge bruker sin posisjon til å marginalisere og mistenkeliggjøre alternative stemmer. Eksil-iranere med nyanserte syn blir ofte stemplet som «regimevennlige» eller «spioner». Dette skaper en fryktkultur og bidrar til selvsensur. Resultatet er at norske medier og politikere får et enda snevrere bilde av Iran – formet av en liten, men synlig gruppe.
Ved iranske presidentvalg åpnes det valglokaler ved ambassader verden over. Mange iranere i diasporaen benytter seg av stemmeretten. Men i flere europeiske land – inkludert Norge – har velgere blitt utsatt for verbal og fysisk trakassering utenfor ambassadene. Dette er dokumentert av blant annet NRK og ABC Nyheter. Ironisk nok er det ofte de samme eksilgruppene som hevder å kjempe for demokrati, som står bak denne trakasseringen.
Et ensidig bilde av Iran fører til dårligere grunnlag for offentlig debatt og politiske beslutninger. Norske medier bør derfor aktivt søke bredere kilder og perspektiver. Ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å ytre seg – men også om retten til å bli hørt.
LES OGSÅ: Vestlige mediers ansvar i dekningen av Iran
