«Iranere i eksil» – et stort mediebedrag?
En kritisk vurdering av den selvutnevnte og desillusjonerte opposisjonen i Vesten
Etter den islamske revolusjonen i Iran – og særlig de siste tiårene – har det vokst frem et fenomen i Vesten: såkalte iranere i eksil. Mange av disse forlot Iran av ulike, ofte politiske grunner, og fremstår i dag som selverklærte talspersoner for det iranske folket. Men deres legitimitet stammer sjelden fra støtte i Iran. Den kommer først og fremst fra vestlige medier, politiske institusjoner og etterretningsrelaterte nettverk – som gir dem mikrofon og midler, uten kritiske spørsmål.
Eksilopposisjonens tre fraksjoner
Den iranske eksilopposisjonen er sammensatt, men domineres av tre tydelige grupper:
1. Monarkistene, med Reza Pahlavi – sønn av den tidligere sjahen – som symbolsk leder. Han har fått bred plass i vestlige medier som CNN, Fox News, BBC World Service og France 24. I april 2023 besøkte han Israel og møtte statsminister Netanyahu og forsvarsminister Gallant. Dette ble tolket som en støtte til Israels angrep på Gaza, og skapte sterke reaksjoner – blant annet fra journalisten Mohammad Marandi og filmskaperen Nader Talebzadeh (†).
2. Folkets Mujahedin (MEK), en tidligere marxistisk-islamistisk, militant gruppe som nå holder til i Albania. Gruppen sto i flere tiår på både USAs og EUs terrorlister for attentater mot sivile og samarbeid med Saddam Hussein under Iran-Irak-krigen. Likevel har de fått støtte fra kjente neokonservative aktører som John Bolton, Rudy Giuliani og Mike Pompeo – og fra tankesmier som Foundation for Defense of Democracies og Hudson Institute.
3. Vestlig-medieprofilerte eksilaktivister, som Masih Alinejad. Hun er en hyppig gjest i CNN, Voice of America, DW og BBC Persian. Hun har mottatt støtte fra National Endowment for Democracy (NED) og US Agency for Global Media (USAGM). Selv om hun fremstilles som en forkjemper for menneskerettigheter, har hun ved flere anledninger støttet harde sanksjoner og antydet behov for militær inngripen. Hun har åpent hyllet Trump-administrasjonens sanksjoner og kritisert EU for å være for “myk” mot Teheran.
Den norske konteksten: små miljøer, stor påvirkning
I Norge ser vi lignende mønstre. En håndfull eksil-iranere har fått stor plass i mediene, til tross for løs tilknytning til Iran og iransk hverdagsliv.
- Shaparak Shajarizadeh, bosatt i Canada, er omtalt som lederskikkelse i kvinneprotestene i Iran. Hun er blitt intervjuet av NRK, TV 2, VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv. Men hennes samarbeid med Masih Alinejad og støtte til Reza Pahlavi nevnes sjelden. Hun har offentlig støttet sanksjoner og regimeendring, og har dokumentert kontakt med Iran International.
- Mahmood Amiry-Moghaddam, leder av Iran Human Rights (IHR), er en ofte brukt kilde i norske medier. Organisasjonen er basert i Oslo og har vestlig støtte. Deres rapporter brukes av NTB og flere norske aviser – men sjelden med vurdering av kildenes metode, etterprøvbarhet eller politiske tilknytninger.
- Iran International, en kanal med dokumenterte bånd til saudiarabisk etterretning, brukes ukritisk som nyhetskilde av norske medier. Kanalen har ifølge The Guardian og Middle East Eye vært del av et destabiliseringsprosjekt mot Iran.
- Lily Bandehy, kjent islamkritiker og tidligere nestleder i Ex-Muslims of Norway, har fått fast plass i norske aviser som Aftenposten, Nettavisen, Dagen og Document.no. Hun har uttrykt støtte til regimeskifte og sanksjoner, og ofte formulert seg med en bred forakt for islam og iransk kultur – snarere enn solidaritet med befolkningen.
- Masud Gharahkhani og Mahmoud Farahmand, begge med iransk bakgrunn og sentrale politikere i Stortinget, har også formidlet tydelige budskap i debatten om Iran. Gharahkhani har frontet et oppgjør med iranske myndigheter og uttrykt støtte til protestene, mens Farahmand har argumentert for økt press og sanksjoner. Begge presenteres ofte som “norske” stemmer med innsikt i Iran, men deres perspektiver samsvarer i stor grad med vestlige sikkerhetspolitiske interesser snarere enn grasrotstemmer i dagens Iran.
Et språk formet av eksil, ikke virkelighet
Felles for mange av disse eksilfigurene er at de ikke har vært i Iran på flere tiår. De kjenner ikke lenger virkeligheten i Teheran, Isfahan eller Mashhad. De snakker et språk formet av eksil – preget av bitterhet, ikke bakkekunnskap. Når de snakker om “frihet” og “kvinners rettigheter”, skjer det ofte i en kontekst som tjener vestlig sanksjonspolitikk og strategisk isolasjon av Iran.
Et geopolitisk verktøy
Dette er ikke tilfeldig. I 2021 lekket dokumenter fra British Foreign Office (via Declassified UK) som viste at store midler ble brukt på medier som Iran International for å destabilisere Iran gjennom informasjonskrig. Samtidig publiserer National Endowment for Democracy hvert år oversikter over prosjekter rettet mot Iran – inkludert Radio Farda, Zamaneh Media og eksilplattformer i Paris og New York.
Disse stemmene representerer ikke det iranske folket. De representerer en ideologisk boble, finansiert av utenlandske interesser og promotert av vestlige medier som er på jakt etter “modige” eller “moderate” ansikter – uansett hvor lite forankret de er i iransk virkelighet.
Forankring, ikke fravær
Det iranske folkets kamp for frihet og verdighet er reell. Men den må forstås og støttes på iranske premisser, ikke gjennom eksilfigurer som har gjort traumer og konflikt om til karriere. Det er på høy tid at vestlige medier og politikere vender øret mot stemmer med ekte forankring – ikke de som roper høyest fra eksil, men de som daglig kjemper på bakken for verdighet, samhold og nasjonal suverenitet.
PS: Jeg skrev den for Motstemme
