Vi fikk muligheten til å intervjue Marielle Leraand, leder for FOR-partiet i Norge, i en dyptgående samtale. Vi var innom en rekke temaer – fra hennes brudd med Rødt til hennes motstand mot norsk våpenstøtte til Ukraina, hennes syn på det kommende valget, NATO, Iran og det globale sør. Vi snakket også om organiseringen av propalestinske demonstrasjoner, slagord i protester, islam, og Fremskrittspartiets rolle i utformingen av politikk som påvirker islamske symboler – noe som av enkelte ses som et kulturelt ingeniørprosjekt.
- Les hele intervjuet nedenfor:
Takk for at du tar deg tid til å snakke med meg. Jeg heter Hatef, har en doktorgrad i maskinteknikk fra NTNU, og har i nærmere tjue år vært aktiv innenfor kulturelle og politiske aktiviteter. Jeg har oversatt fire bøker til persisk om Vestens kolonialisme, geopolitikken rundt Russland og Ukraina, og temaet Palestina. Jeg er også en relativt kjent iransk skikkelse på internett og i sosiale medier.
hvorfor valgte du å forlate Rødt?
Jeg kjenner faktisk til deg også, i hvert fall til en viss grad. Marielle Leraand, født i 1974, utdannet innen idrettssosiologi ved Norges Idrettshøgskole og arabisk språk ved UIO og Birzeit-universitetet i Palestina – det siste synes jeg er særlig fascinerende, og jeg håper å få muligheten til å snakke mer med deg om det i en mer privat samtale en annen gang.
Men la oss legge disse introduksjonsklisjeene til side og gå rett til kjernen.
Spørsmålene mine kan være litt lengre enn det som er vanlig i et typisk intervju, men som en venstreorientert, rettferdighetssøkende muslim fra Vest-Asia – Iran, et av de viktigste landene i det globale sør – ønsker jeg å dele noen av mine egne tanker og ideer med deg. På den måten kan både våre felles ståsteder og våre forskjeller komme tydeligere frem i samtalen. Jeg beklager på forhånd hvis dette skaper noen utfordringer.
Du forlot SV i 2011 fordi partiet støttet Norges deltakelse i NATOs ulovlige og aggressive krig mot Libya, og meldte deg inn i Rødt. Politikk handler om å trekke klare skiller og formulere ideologiske standpunkter. Hvorfor forlot du Rødt?
Som en ung innvandrer til Norge, som alltid har vært frustrert over hvor høyreorientert norsk politikk er, og hvordan landet blindt følger USAs linje, var jeg i begynnelsen svært begeistret da jeg oppdaget partiet Rødt og dets unge, engasjerte leder Bjørnar Moxnes. Det føltes som et håp tente i hjertet mitt. Men da jeg så partiets holdning til krigen i Ukraina, ble jeg fullstendig desillusjonert – og tenkte: Dette partiet kommer jeg ikke til å stemme på igjen!
Kan du fortelle oss hva som egentlig skjedde – hvorfor valgte du å forlate Rødt?
I juni 2022 hadde Rødt fortsatt som offisiell politikk å være imot norske våpenleveranser til Ukraina. Det jeg og en liten gruppe andre partimedlemmer så, var imidlertid at Rødt-ledelsen var helt uten evne, eller vilje, til å gå i rette med narrativet mediene og resten av det politiske Norge spredte. Derfor skjønte vi at det mest trolig ville gå som det gikk på landsmøtet i 2023, at også Rødt kom inn i folden som lojal medspiller, både for våpenleveranser til krigen i Ukraina, og støttespiller for NATOs opprustningsplaner.
Da vedtaket kom, var vi derfor forberedt på å gå i gang med etableringa av et nytt parti For vi trenger et parti som kan utfordre de andre partiene som enten er for uinformerte eller for feige til å fortelle sannheten i kampen om velgerne, først og fremst for at det i det hele tatt skal bli satt fokus på hva sannheten faktisk er. For den fortellingen som NATO og NATO-lojale medier og politikere sprer med enorm bredde og intensitet er likevel sårbar, nettopp fordi den er så løgnaktig.

Hvorfor valgte dere navnet FOR?
Jeg vet at du har stiftet partiet FOR med mye håp og engasjement. Jeg vil gjerne at du forteller litt om dette partiet. Hvorfor valgte dere navnet “Fred og Rettferdighet” (FOR)?
Vi er inspirert av tidligere leder i britiske Labour, Jeremy Corbyn, som alltid har vært en forkjemper for fred og nedrustning, og mot apartheid og folkemord. Etter at han ble sparket ut av partiet av høyrefløyen, etablerte han Peace and Justice Initiative. Vi valgte navnet Fred og rettferdighet for å koble oss til Corbyns prosjekt, og vi fikk også full støtte av ham til å gjøre det, da han møtte oss sommeren 2023. Samtidig kommuniserer navnet også veldig tydelig hva partiet står for politisk, hva våre to hovedsaker handler om, noe som er viktig for et parti som i utgangspunktet er ukjent. En ekstra bonus er det at forkortelsen FOR blir et norsk ord, for. Det bidrar til å rette fokuset mot at partiet ikke bare er mot krig og urettferdighet, men også for det som er bra.
Hva mener du er urettferdig og fungerer dårlig i dette landet – både i innenrikspolitikken og i utenrikspolitikken?
I tillegg har Norge valgt å støtte krigen i Ukraina gjennom å sende våpen, i stedet for å bidra til fred. Denne støtten ignorerer de imperialistiske røttene i konflikten, der NATO forsøker å utvide sin innflytelse østover – helt til Russlands grense.
Og til slutt: Fredsprisen i seg selv – synes du ikke at den har blitt et verktøy for vestlig imperialisme? En pris som deles ut til opposisjonelle figurer fra såkalte motstandsland i det globale sør – selvstendige nasjoner som ofte er underlagt sanksjoner, trusler og krigføring fra USA og det atlantiske hegemoniet. Har ikke fredsprisen blitt en forlengelse av amerikanske interesser?
Problemet med innenrikspolitikken følger i stor grad av utenrikspolitikken. Det at vi har blitt en krigsnasjon i NATO, fører til at vi har fått Europas høyeste militærbudsjett per innbygger, og nå skal det blåses enda mer opp. Pengene som går til krig og opprustning gjør at det ikke blir nok penger til å opprettholde god kvalitet på velferden, og i hvert fall ikke til å gjennomføre nye reformer, slik vi mener vi burde. Samtidig bidrar den militære opprustninga til at vi sløser bort enormt med ressurser, og den økte spenninga i verden gjør det umulig å få til globalt samarbeid som er det som må til for å løse klimakrisa
Jeg vil gjerne at du her forteller litt mer konkret om partiet FOR. Hva er det grunnleggende utenrikspolitiske prinsippet partiet deres bygger på?
Vår grunnpilar er at vi støtter Folkeretten 100 prosent. Grunnpilaren i Folkeretten er FN-pakten. Den krever at alle konflikter skal løses ikke-voldelig. Det er ikke lov, ut fra FN-pakten, å velge å bruke våpenmakt fordi man tror man kan oppnå mer med det enn med forhandlinger og megling. Det finnes ikke noe unntak i FN-pakten for at USA, med NATO eller andre «koalisjoner av villige» kan gjennomføre såkalte intervensjoner uten et utvetydig mandat fra FN. Alle partiene på Stortinget vil at vi nå skal gjøre alt for å stanse Russlands folkerettsbrudd, med militærmakt, og kaller påpekning av at NATO har brutt de samme reglene i FN-pakten selv tidligere for «whataboutism». Vi sier at FN-pakten krever av oss at vi skal ta oppgjør med egne folkerettsbrudd først, og at vi ikke har lov til å overse andre staters sikkerhetsinteresser og at vi ikke har lov til å velge fortsatt krig framfor forhandlinger. Det er altså ikke bare det hykleriet som ligger i at vi har brutt FN-pakten selv tidligere som er i strid med FN-pakten. Også den holdninga vi tar overfor Russlands folkerettsbrudd nå, er i strid med FN-pakten og dermed folkerettsstridig i seg selv.
Samtidig støtter vi også sterkt opp om andre grunnpilarer i Folkeretten, som Folkemordskonvensjonen. Denne pålegger oss å gjennomføre ALT i vår makt for å stanse det når vi ser at et folkemord er i ferd med å utspille seg, eller vi har grunn til å frykte at det vil skje. Folkemordskonvensjonen fastslår at også medvirkning til folkemord skal straffes. Det betyr at dagens norske makthavere skal straffes for ikke å trekke oljefondet ut og stanse all handel med Israel, og at de skal straffes for å fortsette militært samarbeid med land som leverer våpen til Israel, noe som jo betyr at også norske våpenkomponenter ender i Israel.
Og innenfor Norges grenser – hvilke økonomiske og kulturelle politiske linjer skiller FOR seg ut med, sammenlignet med andre partier?
Kort sagt: Hvorfor bør vi stemme på FOR ved neste valg? Hva tilbyr dere som andre partier ikke gjør – både nasjonalt og internasjonalt?
Det at vi vil stanse alle norske bidrag til NATOs krigføring og opprustning, og gå i motsatt retning, og ruste ned, innebærer at vi har veldig mange flere milliarder å bruke på velferdsgoder enn alle de andre partiene som stiller til valg. Vi kan dermed både forbedre kvaliteten på dagens velferdsytelser, i skoler, sykehus og eldreomsorg, og samtidig innføre flere nye velferdsgoder. Får vi flertall for vår politikk blir det gratis kollektivtransport, gratis tannlege, gratis barnehage og SFO, gratis skolemat, gratis kultur og idrettsaktiviteter for barn og ungdom, og toårig foreldrepermisjon. Dette kan vi få til uten å øke det generelle skattenivået.
Nok med “La barna leve”
Og så har vi Palestina. I snart to år har vi vært vitne til et enestående folkemord utført av det sionistiske apartheidregimet, i en beleiret og smadret landstripe kalt Gaza. I snart to år har vi demonstrert nesten hver uke i Oslos gater.
For å være helt ærlig: Jeg har begynt å bli lei av de tannløse og overfladiske slagordene som ofte ropes i disse demonstrasjonene – som “La barna leve” og “Fritt Palestina”. Slike paroler berører ikke de koloniale røttene til det som skjer. De forblir på et moralsk og symbolsk nivå, uten å gå i dybden.
Vi snakker altfor lite om kjernen i denne folkemordspolitikken: den ideologiske drivkraften bak Israels etniske rensing, landtyveri og tvangsforflytning av palestinere – og ikke minst de imperialistiske planene fra USA om å tegne om hele kartet i regionen.
Kanskje noen vil hevde at det er for idealistisk å gå så dypt på et demonstrasjonsnivå, men som en som har vært til stede og sett det selv, kan jeg si: Når noen prøver å ta opp disse røttene – eller rope slagord som virkelig utfordrer maktstrukturene – blir de ofte bedt om å tie, særlig av arrangørene, som som oftest er Palestinakomiteen.
Vi snakker sjelden tydelig om USAs avgjørende rolle i denne katastrofen. Vi glemmer ofte at det er nettopp USA og dets umenneskelige politikk i regionen – med ubegrenset militær og økonomisk støtte til deres brutale “avkom”, det sionistiske regimet – som muliggjør dette folkemordet.
La meg stille spørsmålet mitt tydelig: Hva har partiet FOR tenkt å gjøre – konkret og effektivt – i spørsmålet om Palestina? Hvor lenge skal norske investeringer i Oljefondet fortsette å støtte israelske selskaper og bidra til okkupasjon og folkerettsbrudd? Hvor lenge skal norske våpenprodusenter som Kongsberg, Nammo, Chemring Nobel og Hellfire få delta i folkemordet på uskyldige sivile i Gaza – uten konsekvenser?
FOR vil som flere andre partier kreve at Oljefondet skal ut av israelske selskaper og selskaper som investerer i Israel, men dette er ikke nok. FOR vil innføre totalforbud mot ALL handel og alle investeringer fra alle norske borgere og norskeide selskaper i Israel, og gjøre det strengt straffbart å bryte dette forbudet. Samtidig vil vi kutte ALT militært samarbeid med ALLE stater som på noe nivå støtter Israel. Det betyr utmelding av NATO og stengning av alle amerikanske baser i Norge, og stans i alle leveranser fra norsk våpenindustri til NATO-land. I praksis vil det bety nedlegging av det meste av norsk våpenindustri som eksisterer i dag, og det er vi helt forberedt på.
Iran: “Mullah-regimet”?
Så kommer vi til Iran. «Mullah-regimet», slik det ofte kalles i høyreorienterte norske medier som lever av våre skattepenger. Etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen, har Iran igjen blitt definert som en «fiendtlig stat» i norske utenrikspolitiske dokumenter – og Norges linje overfor Iran har vært usedvanlig aggressiv, partisk og i flere tilfeller til og med hardere enn USAs egen politikk.
Jeg har selv snakket direkte med enkelte Rødt-politikere og også med Line Khateeb om partienes holdninger til Iran – og jeg må si at det også på venstresiden i Norge finnes en svært urettferdig, ensidig front mot Iran. Det norske medielandskapet har effektivt bidratt til å skape et bilde av Iran som et blodtørstig, diktatorisk monster.
Men virkeligheten er mer kompleks: Vi snakker om et land som i snart to tiår har vært under de hardeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, påført av USA. Et land hvis økonomi er knust, som blir utsatt for kontinuerlige propagandakampanjer fra eksilmiljøer og opposisjonsgrupper støttet av USA og Israel, som har blitt angrepet på sitt eget territorium av Israel, og som har mistet over 1000 mennesker i løpet av bare 12 dager nylig. Et land hvor det organiseres uro, sosial destabilisering og etnisk væpnet opprør med støtte utenfra – et sørland som står helt alene, også blant sine egne naboer.
Hva er deres syn på den islamske republikken Iran? Vi snakker om et samfunn med dype kulturelle røtter, komplekse sosiale strukturer, generasjonsmotsetninger og religiøse spenninger. Hvilke nyanser mangler i det bildet som norske medier formidler?
Jeg er ikke en Iranekspert, og som partileder i FOR er det heller ikke min oppgave å være det. Vi i Norge må søke å forstå Iran, men vi skal ikke bestemme hvordan Iran skal styres eller utvikle seg. Det gjelder for øvrig ikke bare for Iran, men for alle land.
Hva slags politikk vil partiet FOR føre overfor Iran? Ønsker dere dialog og forsoning – eller vil dere fortsette den amerikansk-atlantiske linjen med sanksjoner, fiendskap og press?
FN-pakten krever at vi ikke skal prøve å påføre noe annet land noen bestemt styreform eller politikk, så lenge staten i landet respekterer andre land og folks grunnleggende rettigheter. Det er dette Israel ikke gjør, og som gjør at så omfattende sanksjoner som det er mulig å gjennomføre, må påføres landet. Sanksjoner mot Iran og andre land som Norge i dag har sanksjoner mot, er derimot ikke legitime. FOR vil oppheve disse umiddelbart, og også ensidig, om vi ikke får med oss andre land på det.

“Kvinne, Liv, Frihet”
I de senere årene har vi sett en økende innsats fra høyreorienterte partier som FrP for å begrense synlige islamske symboler som hijab. Samtidig ser vi hvordan land som Israel promoterer slagord som «Kvinne, liv, frihet» i muslimske samfunn – som om de forsvarer kvinners rettigheter.
Dette skjer til tross for at Israel selv har forårsaket død, sult, fordrivelse og hjemløshet for hundretusener av palestinske kvinner. Likevel griper de kynisk dette slagordet for å skape kaos og forsterke kulturelle og sosiale bruddlinjer i land som Iran.
Med tanke på disse utviklingene: Kan vi si at kampen mot islamisme – spesielt gjennom angrep på ytre symboler som hijab – har blitt et redskap for geopolitiske prosjekter og kulturell ingeniørkunst i Vesten? Hvilke konsekvenser har dette for muslimer generelt – og muslimske kvinner spesielt – i vestlige samfunn?
Ja, det tror jeg i høy grad vi kan si. Forestillinga om at Vesten kjemper mot islamisme er en av begrunnelsene som har blitt brukt de siste tiårene for å legitimere imperialistisk krig og undertrykkelse. Men samtidig har vi også sett en rekke eksempler på at Vesten selv har finansiert og væpnet ekstreme islamistgrupper for å destabilisere muslimske land, og at dette nettopp er årsaken til at islamister har fått mer makt mange steder. Hykleriet og dobbeltmoralen finner altså ingen grenser. Samtidig tror jeg også demonisering og mistenkeliggjøring av muslimer fører til en fremmedgjøring og motstand som kan drive flere unge muslimer i Vesten i mer konservativ retning enn de ellers ville.
Akademisk apartheid mot Iraner
Som en person som har jobbet med mange iranske studenter og akademikere i Norge – og selv har vært offer for diskriminerende praksiser, da jeg mistet jobben på grunn av mine politiske og kulturelle holdninger – ønsker jeg å spørre deg om PSTs diskriminerende politikk overfor iranske studenter, forskere og ingeniører.
PST, med henvisning til den omstridte eksportkontroll-loven (Eksportkontroll), har via brev til store norske selskaper satt i verk en praksis som forbyr ansettelse av personer med iransk statsborgerskap. På mange ansettelsesskjemaer spør selskapene nå direkte og åpent om iransk statsborgerskap – noe som er både frekt og diskriminerende.
Jeg har selv under en sikkerhetsavhørssituasjon med det private sikkerhetsselskapet SEMAC blitt stilt spørsmål som ikke har noe med mitt fagområde å gjøre: om mine reiser til Iran, hvor ofte jeg har vært der, om jeg har familie eller venner i Iran, mine politiske og religiøse oppfatninger, og til og med mitt syn på krigen i Ukraina og Russland, samt på slagordet «Kvinne, liv, frihet».
Disse spørsmålene er irrelevant og utgjør et farlig overvåkingsregime som effektivt ekskluderer iranere fra arbeidsmarkedet og utsetter dem for systematisk diskriminering.
Hva er deres plan for å få slutt på denne fiendtlige politikken mot de som har studert i Norge, betalt skatt og bidratt til samfunnet som utdannet arbeidskraft? Hvor lenge skal vi tåle diskriminering, trakassering og urettferdig utstøting av iranere fra arbeidslivet i Norge?
Vi i FOR vil kreve at ALL slik diskriminerende behandling og ALLE begrensninger rettet mot iranske og andre studenter, forskere og arbeidssøkere skal avsluttes umiddelbart, og at det skal innføres full likebehandling mellom alle land. Unntaket er Israel, så lenge landet søker å begå folkemord og opprettholder apartheidssystemet. Så lenge det er tilfellet, vil ingen israelske borgere få studie eller arbeidstillatelse i Norge, med mindre det er snakk om opposisjonelle som ønsker å søke asyl her.
Jeg tror dette er nok spørsmål for vårt første intervju, slik at jeg ikke tar for mye av tiden din til svar. Igjen vil jeg takke deg hjertelig for at du gir oss denne muligheten til å dele våre spørsmål og synspunkter med deg som en politisk representant for det norske samfunnet.
foto: Wikimedia





Veldig bra intervju. Partiet FOR og dens fremtidige planer, særlig for norsk utenriks politikk er så fundamentalt forskjellig enn både nåværende og tidligere feige og viljeløse utenrikspolitikk som er drevet av parti etter parti. FOR vil gjøre Norge en uavhengig og stolt fredsnasjon. Krysser fingrene for FOR🤞i kommende valgkamp.
I over et tiår har vi stått overfor det samme dilemmaet: Hvem skal vi egentlig stemme på i Norge? AP og SV har ofte vært de naturlige alternativene, men vi har alltid vært motvillige og misfornøyde med å gi dem vår stemme. Plutselig hører vi en tydelig og rettferdig stemme fra et menneske som virkelig fremstår ekte og hel. Tusen takk, Marriele, for at du endelig har gitt oss et svar på dette gamle dilemmaet!
Veldig bra sagt
Leraands påstand om at Norge ved å støtte Ukraina “ignorerer de imperialistiske røttene i konflikten, der NATO forsøker å utvide sin innflytelse østover”, overser helt det faktum at stater som ønsker det selv søker medlemskap i Nato. Det gir heller ikke mening å omtale Nato som en enkelt aktør med “imperialistiske” ambisjoner, all den tid opptak av nye søkerland krever enstemmig godkjenning fra samtlige medlemsland.
Leraand må gjerne nevne et eksempel der en stat har blitt innlemmet i Nato mot sin vilje.
USA gjennomførte et kupp i Ukraina i 2014 for å avsette en president som ikke var NATO-vennlig, akkurat som 80% av befolkningen heller ikke ønsket å være med i NATO. Fortell meg igjen hvor “frivillig” NATO medlemsskap er? Når USA allerede i 2014 hadde brukt mange milliarder dollar i landet for å bearbeide folket og den politiske eliten, tror du de hadde edle hensikter? Har (forsøket på) NATO ekspansjonen vært positiv for Ukraina? Eller er det som så mange i det amerikanske senatet sier; ” Vi støtter krigen for å svekke Russland, uten å bruke amerikanske soldater”. Det er ikke mye omtanke å spore der for ukrainere …
Vil du kanskje også si litt om hvordan befolkningens holdninger til Nato endret seg etter at Russland angrep Ukraina?
Men, for å faktisk svare på din kommentar:
Jeg godtar ikke premisset om at USA orkestrerte et statskupp i 2014, og du har strengt tatt heller ikke belegg for å hevde det. Det var et uregelmessig maktskifte etter voldelige opptøyer. Denne uregelmessigheten blir likevel mindre viktig når man tar i betraktning at Ukraina siden den gang har gjennomført flere frie valg og hatt flere ulike presidenter, som på demokratisk vis har kommet til makten.
Hvorvidt USA påvirker opinionen i Ukraina med hensyn til Nato er uvesentlig for poenget mitt. Det er fremdeles slik at stater selv må søke om medlemskap i Nato, og at søkerlandet må godkjennes av samtlige medlemsland for å bli tatt opp i alliansen. Du er sikkert klar over at Ukraina søkte om medlemskap i Nato etter at Russland innledet sin fullskala invasjon i 2022, men at søknaden deres ikke er godkjent.
Du spør også om det såkalte forsøket på Nato-ekspansjon har vært positivt for Ukraina. Med dette antar jeg at du mener Russlands reaksjon på en oppfattet trussel om Nato-ekspansjon. Nei, det har på ingen måte vært bra for Ukraina, men det er det ene og alene Russland som må stå til ansvar for.