Nå er moralske paroler ikke lenger tilstrekkelig
I snart to år har vi vært vitne til et folkemord i sanntid. Gaza – en beleiret, sønderbombet landstripe – har blitt symbolet på det dypeste mørket i vår samtid: systematisk ødeleggelse, tvangsforflytning, og en knusende brutalitet utøvd av det sionistiske apartheidregimet i Israel. Samtidig har vi sett et annet fenomen utspille seg, her hjemme: en vedvarende mobilisering i Oslos gater, demonstrasjoner nesten hver eneste uke, bannere, rop, og solidaritet.
Men ærlig talt – det er på tide å si det høyt: Den moralske symbolikken alene er ikke lenger nok.
Slagord som “La barna leve” og “Fritt Palestina” er selvsagt riktige i sin intensjon. Men de er også for tannløse, for vage. De mangler en direkte konfrontasjon med maktstrukturene og ideologiene som gjør overgrepene mulig. Det er på tide å se og si det som det er: Dette er ikke bare en humanitær krise – det er resultatet av en langsiktig, kolonial politikk tuftet på sionistisk ideologi, etnisk rensing og støtte fra verdens mektigste imperialistiske makt: USA.
Når sannhet stilnes og handling uteblir
Altfor sjelden snakker vi tydelig om den ideologiske drivkraften bak Israels handlinger – og USAs rolle som hovedsponsor. Uten amerikansk militær og økonomisk støtte ville Israels krigsmaskineri ikke vært i stand til å operere slik det gjør. Det som skjer i Gaza og på Vestbredden er ikke bare en regional konflikt – det er del av et større geopolitisk spill hvor Vesten, inkludert Norge, ikke er uskyldige tilskuere, men aktive deltakere.
Likevel opplever mange at forsøk på å løfte disse perspektivene i demonstrasjoner blir møtt med motstand. Når noen våger å peke på USAs medskyldighet, eller rope slagord som konfronterer de strukturelle maktinteressene bak krigen, blir de ofte stilnet – ikke av politiet eller motdemonstranter, men av arrangørene selv. Særlig Palestinakomiteen har ved flere anledninger vist en tilbakeholdenhet overfor mer radikale uttrykk og analyser. Dette er problematisk. For i møte med et folkemord kan vi ikke møte brutalitet med frykt for ubehagelige sannheter.
Spørsmålet nå er ikke bare hva vi mener moralsk, men hva vi faktisk gjør politisk og økonomisk.
Hva gjør Norge? Hva velger vi å ikke gjøre?
Norge liker å profilere seg som en fredsnasjon, men dette glansbildet falmer raskt når man ser på realitetene. Det norske oljefondet investerer fortsatt i israelske selskaper som har direkte bånd til okkupasjon og menneskerettighetsbrudd. Norske våpenprodusenter – som Kongsberg, Nammo, Chemring Nobel og leverandørene bak Hellfire-missilene – tjener penger i en bransje som muliggjør krigsforbrytelser. Og vi snakker knapt om det. Hvor er det politiske presset? Hvor er konsekvensene?
Det er på tide å stille de vanskelige spørsmålene:
- Hvor lenge skal norske investeringer bidra til okkupasjon og undertrykkelse?
- Hvor lenge skal vi akseptere at norsk teknologi og ammunisjon kan ende opp i krigsområder der sivile blir slaktet?
- Hvor lenge skal vår regjering dekke seg bak “fordømmelser” og “bekymringer”, samtidig som handelen og båndene til Israel fortsetter som normalt?
Mange kaller det idealistisk å forvente dypere analyser i demonstrasjoner. Men er det virkelig for mye å be om at solidaritetsarbeid også konfronterer de systemene som muliggjør lidelsen? Vi trenger en ny ærlighet i Palestina-solidariteten. En ærlighet som tør å si at dette ikke bare handler om empati for ofre, men også om å utfordre en global orden bygd på vold, rasisme og kolonial makt.
Det handler ikke bare om Palestina. Det handler om vår egen medvirkning. Og om vårt ansvar – ikke bare som mennesker, men som borgere av et land som på mange måter er medskyldig.
Symbolikk er ikke nok. Det trengs nå konkret handling, politisk press og økonomiske virkemidler.
Organisasjoner må gå fra appell til strategi – klare krav, tidsfrister og konsekvenser. Alt annet er stilltiende aksept.
