Medieanalyse av vestlig politikk i lys av Alexander Wendts teori
Basert på den varierte naturen av interaksjoner mellom stater, oppsummerte Wendt tre ulike typer internasjonale systemanarkikulturer: hobbesianske, lockeanske og kantianske. I den hobbesianske kulturen ser stater på hverandre som fiender, i den lockeanske kulturen betraktes de som rivaler, mens i den kantianske kulturen behandles stater som venner. (Thomas Hobbes, Immanuel Kant, and John Locke).
Alexander Wendt, en ledende teoretiker innen internasjonale relasjoner, deler stater inn i tre hovedkategorier basert på deres rolle i verdenspolitikken: venn, fiende og rival. Denne inndelingen danner et rammeverk for hvordan land fører utenrikspolitikk, utvikler diplomatiske relasjoner, former mediedekningen og påvirker den offentlige opinionen.
Med andre ord: hvert land vurderer sine strategiske interesser og plasserer andre stater i én av disse tre kategoriene. Deretter formes både mediepolitikken og den offentlige diskursen i tråd med denne klassifiseringen.
Europeiske land – som i stor grad er strategiske allierte med både USA og den israelske lobbyen – følger ofte dette mønsteret, også i sin mediedekning. Land som defineres som “fiender”, blir som regel omtalt i negativt lys. Positiv dekning forekommer sjelden, og når den først skjer, skjer det med stor varsomhet og forbehold.
Medienes fiendebilder: Iran, Russland og Vestens allierte
Etter den islamske revolusjonen – og spesielt under presidentperiodene til George W. Bush og Donald Trump – har Iran blitt betraktet som en “fiende” av Vesten. Dette har preget mediedekningen, hvor Iran ofte fremstilles i et negativt lys.
Da jeg kom til Norge i 2017 og begynte å lære norsk, fulgte jeg NRKs nyhetssending kl. 19 (Dagsrevyen) hver dag. På den tiden var stemningen mildere. Atomavtalen (JCPOA) hadde ført til at Iran ble sett på som en “rival” heller enn en “fiende”, og mediedekningen var derfor mindre aggressiv. Men da Trump trakk USA ut av avtalen, endret bildet seg raskt. Iran ble igjen omtalt som en fiende, og mengden negativ dekning økte markant.
En lignende utvikling har vi sett i dekningen av Russland. I 2014, da Krim ble annektert, ble Russland fortsatt sett på som en rival, og vestlige medier rapporterte relativt nøytralt. Fra februar 2022, etter Russlands invasjon av Ukraina og en hardere amerikansk linje, har Russland imidlertid blitt klassifisert som en fiende. Dette har ført til en stor økning i negativ omtale om Russland.
På den andre siden har vi land som Saudi-Arabia og andre arabiske stater, som regnes som “venner” av Vesten. De får sjelden kritisk dekning. Selv under fotball-VM i Qatar, hvor menneskerettighetssituasjonen ble trukket frem, var kritikken mild og kortvarig.
Israel har alltid vært betraktet som en nær alliert, og derfor fremstilles landet som regel i et positivt lys i vestlige medier. Påstander som “Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten” gjentas ofte. Når overgrep mot palestinere likevel får omtale, skyldes det ofte aktivisters innsats. Ved å dokumentere og publisere informasjon fra de okkuperte områdene har de klart å bryte gjennom informasjonskontrollen.
Kina er i dag ansett som en “rival”. Dersom USA skjerper sin politikk for å begrense Kinas innflytelse, er det sannsynlig at vi også vil se en økning i negativ mediedekning av Kina.
Ulik mediedekning av protester i Europa og Iran
Denne mediestrategien gjenspeiles også i hvordan vestlige medier dekker interne hendelser i europeiske land. For eksempel, i dekningen av demonstrasjoner i Frankrike mot pensjonsreformen, skrives det ofte at “demonstranter satte fyr på banker, og politiet svarte med tåregass”. Når det gjelder Iran, nevnes sjelden demonstranters handlinger, og fokuset rettes i stedet ensidig mot politiets respons. Selv om årsaker til politiets bruk av tåregas eller arrestasjon noen ganger nevnes, skjer det ofte kortfattet og overfladisk.
