Historien avslører demokratiets mørkeste paradoks: De samme nasjonene som innfører rettigheter for egne borgere, blir ofte monstre i møte med andre. Viktoriatidens Storbritannia perfeksjonerte denne dobbeltmoralen – parlamentet debatterte frihet, mens imperiet sultet ut Irland, massakrerte indere og industrialiserte slaveri. I dag gjentar Israel denne groteske forestillingen, og skryter av å være “Midtøstens eneste demokrati”, samtidig som landet driver det som menneskerettighetsgrupper beskriver som “verdens mest sofistikerte apartheidmaskin”. Mønsteret er tydelig: stemmerett for de privilegerte, kontrollposter for de undertrykte; rettssikkerhet hjemme, droneangrep utenfor; konstitusjonalisme for noen, kolonialisme for andre.
Et demokrati som dreper sine fredsskapere
Yitzhak Rabin, generalen som under den første intifadaen beordret israelske soldater til å “bryte beina” på palestinske demonstranter, ble til slutt selv offer for det systemet han hadde vært med på å bygge. Da han senere tok til orde for fred, utfordret han Israels militaristiske konsensus – og det kostet ham livet.
Da Rabin håndhilste på Yasser Arafat under Oslo-avtalen, reagerte høyresiden voldsomt. Opposisjonsleder Benjamin Netanyahu deltok i demonstrasjoner der man bar en likkiste merket “Rabin: Morderen av sionismen”, og pisket opp nasjonalistisk raseri. Tre uker senere ble Rabin drept av en høyreekstremist som ropte: “Han gir landet vårt til araberne!” Drapsmannen innrømmet senere at han hadde blitt inspirert av Netanyahus retorikk.
Etter drapet tok Netanyahu gradvis makten og befestet en politikk som effektivt avviste fred. I september 2000, bare to måneder etter de mislykkede Camp David-forhandlingene, besøkte Ariel Sharon – med Netanyahus støtte – Al-Aqsa-moskeen sammen med over 1000 bevæpnede politifolk. Besøket var bevisst provoserende og utløste den andre intifadaen. Sharons egen militærrådgiver innrømmet senere at de forventet “en svært høy sannsynlighet for vold”.
Bosetninger, blokader og blod – ikke veien til fred
I tiårene som fulgte har Netanyahus regjeringer fortsatt å utvide ulovlige bosetninger, til tross for palestinsk sikkerhetssamarbeid. Selv når palestinere valgte ikke-voldelige metoder – som under den store returmarsjen i 2018–2019, da Hamas holdt våpenhvile og ubevæpnede demonstranter marsjerte mot grensen – svarte Israel med skarpskyttere. Over 200 sivile ble drept, inkludert helsepersonell i refleksvester.
Israel valgte blod fremfor dialog. Mahmoud Abbas på Vestbredden ga opp en rekke krav – så mange at det skapte frustrasjon blant palestinerne selv. Hva var Israels svar? Flere bosetninger. Flere drepte palestinere. Alt dette skjedde lenge før 7. oktober 2023 (se referanser 1 og 2).
Det var ikke palestinerne som drepte freden – det var Israel, drevet av grådighet etter land og en politikk basert på utslettelse. En stat kan ikke påberope seg å være demokratisk hjemme mens den fører krig og begår overgrep mot et annet folk. Ekte demokrati krever rettferdighet for alle – ikke bare for noen.
Fra traume til tyranni
Psykologer kaller det gjentakelsestvang: Israel, født av Holocausts aske, påfører nå palestinerne ghettoer, massegraver og matblokader. Den israelske avisen Haaretz har ironisert med at landet bygger “det mest moralske konsentrasjonsleiren i verden.” Folkemordet i Gaza er bare den siste fasen.
Ingen løsning – bare utslettelse
Israel avviser både tostatsløsningen (bosetningene gjør den umulig) og énstatsløsningen (likestilling skremmer). Den virkelige planen? Å gjøre palestinsk liv ubeboelig. Barnedrapene på Vestbredden 2022–2023, Gazas 15 000 drepte barn, og Netanyahus erklæring om å “gjøre jobben ferdig” peker i én retning: et Palestina tømt for palestinere.
Konklusjon
En stat som dreper sine egne fredsskapere og bomber barn i naboland, holder ikke valg – den iscenesetter en forestilling av brutalitet. Rettferdighet krever at apartheid rives ned, ellers vil Israel – som Storbritannia før – ende i historiens gravplass for imperier som kvalte seg selv i sin egen hykleri.
Referanser:
1: UNISPAL, 2022 – Det dødeligste året i konflikten
2: Medical Aid for Palestinians, 2023 – Det dødeligste året for palestinere på Vestbredden
