Artikkelen publisert 21. juli på Aftenposten presenterer et dypt mangelfullt og ideologisk snevert bilde av Den islamske republikken Iran og dens kritikere. Selv om den uttrykker bekymring for menneskerettigheter, bygger den i stor grad på argumenter og kilder som selv er preget av politisk slagside og tvilsom troverdighet.
Vestlige menneskerettighetsorganisasjoner som politiske aktører
For det første er mange av de såkalte «menneskerettighetsorganisasjonene» som ofte siteres i Vesten, ikke nøytrale observatører. De er ofte vestlig-finansierte aktører med en lang historie for å målrette kritikk mot land i det globale sør som ikke følger vestlige geopolitiske linjer. Disse organisasjonene bidrar ofte til å fremstille uavhengige eller motstandsdyktige stater – som Den islamske republikken Iran – som barbariske, og ser bort fra kulturelle forskjeller, nasjonale rettssystemer og suverene domspraksiser.
Ta spørsmålet om henrettelser. Artikkelen fremstiller Iran som et ekstremt undertrykkende land på grunn av antallet henrettelser, men nevner ikke at en betydelig andel av disse gjelder narkotikakriminalitet – et alvorlig problem Iran står overfor på grunn av sin geografiske nærhet til store smuglingsruter. I tillegg gjelder mange henrettelser drapssaker der det ifølge iransk lov er offerets familie – ikke staten – som avgjør om dødsstraff skal fullbyrdes eller om gjerningspersonen skal tilgis. Dette er forankret i et rettssystem og en kultur som skiller seg fra vestlige normer, men som ikke dermed er iboende urettferdig.
Den mørke historien til Folkets Mujahedin (PMOI)
Enda mer urovekkende er artikkelens uproblematiske fremstilling av Folkets Mujahedin (PMOI eller Mojahedin), som om de representerer det iranske folkets demokratiske vilje. Det er både historieløst og moralsk uforsvarlig. Mojahedin har et beryktet rulleblad preget av vold, autoritær struktur og forræderi – både i og utenfor Iran. De sto bak en rekke terrorangrep som tok livet av tusenvis av iranske sivile, og samarbeidet åpent med Saddam Hussein under Iran–Irak-krigen, der de kjempet mot sitt eget land.
Innenfor Iran er Mojahedin nesten universelt foraktet – både av tilhengere og motstandere av Den islamske republikken. Gruppens sekteriske struktur, likvideringer og tette bånd til utenlandske makter har gjort dem fullstendig diskreditert i den iranske offentligheten. Å bruke dem som en slags lakmustest for hvem som er «ekte» dissidenter, er ikke bare absurd – det er et hån mot de mange iranere som ønsker reform eller forandring uten å støtte voldelige og utenlandsstøttede alternativer.
Fremtiden til Iran bør ikke defineres av dem som søker å undergrave landets suverenitet eller manipulere det offentlige ordskiftet i tråd med vestlige interesser. Den bør heller ikke reduseres til et binært narrativ om «regime vs. opposisjon». Det finnes et bredt spekter av iranske stemmer – mange av dem reformorienterte, tenksomme og dypt forankret i iransk kultur – som både kritiserer svakheter i det nåværende systemet og avviser destruktive grupper som Mojahedin.
En ærlig og balansert debatt om Iran må avvise koloniale tankesett, utfordre politisk motiverte narrativer og respektere kompleksiteten i det iranske samfunnet.
