Forholdet Iran/USA er på et bunnivå.
CIA styrtet statsminister Mossadegh – Iran okkuperte USAs ambassade – USA hjalp Saddam i krigen mot Iran – Trump skrotet atomavtalen – USA støtter Netanyahu og definerer Hamas og Hizbollah som terrorister, mens Iran kaller dem frihetskjempere. Kan det midt oppe i dette allikevel være håp om vennskap og fred mellom Iran og USA?
En mann som levde for mer enn hundre år siden, kan vise oss at det faktisk er mulig å bygge tillit mellom landene – til og med i dagens situasjon.
William Morgan Shuster var en amerikansk finansekspert som ble innleid av det iranske parlamentet (Majlis). Han ryddet opp i den iranske statskassen i sluttfasen av den konstitusjonelle revolusjonen i 1911. Hans ni måneder lange opphold samme år, endret den amerikanske opinionen fra skepsis til støtte til Iran. Han ble et viktig symbol for iranskamerikansk vennskap.
Den iranske konstitusjonelle revolusjonen fra 1905 til 1911
Dette var den første massedemokratiske bevegelsen i den islamske verden. Den er historien om kollisjonen mellom iranernes ambisjoner om suverenitet, rettferdighet og demokrati, og britisk og russisk imperialisme. Shusters oppdrag var å få styring på skatte- og finanssystemet og nedbetaling av de enorme lånene fra Storbritannia og Russland. Qajar-sjahene hadde tatt opp store lån for å finansiere sine egne liv i luksus. Til gjengjeld fikk Storbritannia i sør og Russland i nord forsyne seg grovt av iranske ressurser.
Iranerne beundret amerikaneren Shusters innsats. Han var lojal og ærlig og arbeidet i Irans interesse. For meg er allikevel det viktigste resultatet av Shusters oppdrag, at han endret amerikanernes syn på Iran.
Amerikanske stereotypier om den muslimske verden og Iran var ikke positive. Men Shuster viste amerikanerne hvordan både iranske kvinner, menn og presteskap kjempet for en konstitusjonell revolusjon. Han vektla at det er individene vi er i kontakt med, ikke religion eller nasjonalitet. Han fordømte offentlig imperialisme generelt. Shusters innsats i Iran og hans publikasjoner i amerikanske aviser resulterte i enorm støtte fra det amerikanske folket til den iranske fornyelsen.
Iranerne så positivt på USA frem til 1953, da USA, England og den siste Sjah Pahlavi styrtet demokratiforkjemperen Mossadegh. Det negative synet på USA forsterket seg da USA støttet Saddam med militære og kjemiske våpen i Irak-Iran krigen.
Amerikanernes positive syn på Iran snudde ved revolusjonen i 1979 og ble forverret av gisselkrisen i 1980.
Forholdet mellom Iran og USA i de siste 44 årene har gått opp og ned. I perioder med demokratiske presidenter i USA og liberale presidenter i Iran har det vært bedre.
Er det håp?
Historien om Morgan Shusters oppdrag i Iran, kan gi oss håp om at Iran og USA igjen kan bygge tillit og unngå krig og konflikt. Krig må unngås for enhver pris!
I FNs generalforsamling 24/9 i år signaliserte Irans president, Masoud Pezeshkian, at Iran ønsker å løse atomkonflikten med USA og gjenopprette atomavtalen. Presidenten oppfordret til en gjensidig forståelse for å lette de vestlige sanksjonene.
Pezeshkian ga tydelig uttrykk for at Iran søker fred og ikke konflikt, og at diplomati er eneste farbare vei. Presidenten understreket at Iran, som selv har opplevd en rekke terrorangrep, bl.a. bombeattentat mot nasjonalforsamlingen, alltid har bekjempet terrorisme, og vil samarbeide med ethvert land i en reell kamp mot terror. Iran vil ha samarbeid i økonomiske, sosiale, politiske, og sikkerhetsmessige saker for å oppnå felles globale mål. Iran har alltid ønsket en tostatsløsning i Palestina/Israel. Nå vil USA det samme.
Hvem rammes av sanksjonene?
Jeg håper at iranerne igjen kan få tillit til USA, og at begge land går inn for å gjenopplive atomavtalen, slik at sanksjoner blir lettet. Sanksjoner rammer ikke regimet, men vanlige folk og sivilsamfunnet. De vanskeliggjør veien til demokratisering. Sanksjonene ødelegger den store iranske middelklassen, som senkes til fattigdomsnivå. Middelklassen har den viktigste rollen i demokratiseringsprosessen. Men når folk tvinges til å bruke alle ressurser på primærbehovene: mat, hus og helse, har de ikke tid til å tenke på utdannelse, selvrealisering og et fritt sosialt liv. Veien til et ekte demokrati er lang og vanskelig og krever folkets motivasjon og overskudd.
Vestlige land snakker om menneskerettigheter, men vestlige sanksjoner mot Iran fratar innbyggernes rett til å ha et godt liv. Dette er virkelige menneskerettighetsbrudd, etter min mening. Min forståelse og erfaring tilsier at verken Irans folk eller ledere er veldig interesserte i Russland som handelspartner, særlig på bakgrunn av invasjonen av Ukraina. Men Vestens sanksjoner gir ikke Iran mange alternativer.
Shusters vei
Jeg ønsker at hver og en av oss følger den veien William Morgan Shuster viste oss: Forstå hverandre. Velg fred og vennskap, ikke hat og falske stereotyper.
