Nå kjenner du Najmeh.

Det er en sjanse for at jeg aldri ville skrevet om henne, dersom hun ikke hadde vært en familievenn i to tiår. Det er høyst sannsynlig at du aldri ville hørt om Zahra, som av vennene sine ble kalt Najmeh. At verken du – eller noen andre i Vesten – noen gang ville visst at Najmeh var utmattet, men spent den forbannede natten, opptatt med forberedelser til neste dags selskap hjemme.

Tidlig om morgenen den 23. Khordad (13. juni 2025) ble kroppen hennes – forvandlet til aske – funnet under ruinene, sammen med resten av familien. Hun ble drept for en merkelig «forbrytelse»: å være nabo til et hus, hvor eieren tilfeldigvis var en teoretisk fysiker (professor Mohammad Mehdi Tehranchi). Et folkemorderisk, apartheid-regime bestemte seg for å terrorisere ham mens han sov – og «kollektivt» myrdet ytterligere 20 mennesker, inkludert Najmeh, i samme boligbygning.

Likevel følger skjebnen sjelden den mest sannsynlige veien. Blant alle historiene om uskyldige mennesker drept av grusomme undertrykkere, som kunne fanget din oppmerksomhet, var det akkurat disse ordene som nådde deg. Og nå kjenner du henne – nesten like godt som jeg gjør. Nå vet du at hun elsket livet, naturen og eventyr, og at hun fant glede i å løse Rubiks kube og i de fargerike formene for sykling.

Det kan kanskje høres ut som en tilfeldighet at en så spesiell jente – av mange omtalt som “den kuleste dama i gjengen”, med en enestående evne til å kommunisere og knytte vennskap med nesten alle – skulle bli et av ofrene for det folkemorderiske regimets angrep. Jeg kjenner ikke alle menneskene i den høye boligblokken som gikk tapt, som skjøre roseblader spredt for vinden. Men jeg er sikker på at hver og en av dem hadde sine egne unike historier – like vakre som Najmehs. Det gjelder også professor Tehranchi selv.

Hun ønsket at Gud skulle la hennes siste pust være fylt av fred, hvilende i Hans barmhjertighet. Uten tvil ble denne bønnen hørt. Najmeh vil bli dypt savnet av alle som kjente henne – og nå, også av deg.