Iranere har lært mye av sin turbulente historie. De ønsker å være selvforsynte og uavhengige. De er svært tålmodige og har klart å jobbe og leve under vanskelige forhold som sanksjoner, okkupasjon og krig.
På 1800-tallet måtte Qajar-dynastiet presse Storbritannia til å gi Iran en større andel av fortjenesten fra landets egen olje, som da var under britisk kontroll.
På 1900-tallet måtte Reza Shah Pahlavi – faren til den siste sjahen – insistere på Irans rett til å få mer utbytte av sin olje, som fortsatt var kontrollert av britene. Det er verdt å merke seg at da Reza Shah avviste britenes tilbud, svarte Storbritannia med å true Iran og sende krigsskip til Persiabukta for å angripe landet.
I 1953 ble oljeindustrien nasjonalisert under ledelse av statsminister Mohammad Mosaddeq, som også kjempet for demokrati og rettsstatlige prinsipper. Hans regjering ble imidlertid styrtet i et kupp støttet av CIA, MI6 og den siste Pahlavi-sjahen.
I 1980 ble Iran angrepet av Irak under Saddam Hussein, med full økonomisk, politisk og militær støtte fra USA. Under krigen var Iran helt alene, med unntak av noe støtte fra Syria og delvis fra Libya og Algerie. Irak mottok derimot støtte fra Storbritannia, Kina, Egypt, Frankrike, Tyskland, Jordan, Japan, Marokko, Nederland, Saudi-Arabia, Sovjetunionen og USA. Samtidig var Iran underlagt en militær embargo fra USA og dets allierte.
Flere vestlige land – blant dem Storbritannia, Vest-Tyskland, USA, Frankrike, Italia, Nederland og Australia – leverte også kjemiske våpen til Irak.
Under krigen brukte Saddam Hussein gjentatte ganger kjemiske og biologiske våpen, både mot iranske tropper og sivile, samt mot irakiske og kurdiske grupper som støttet Iran. Til tross for at bruk av slike våpen i væpnet konflikt er forbudt under Genève-protokollen fra 1925, ble ikke Irak utsatt for tilstrekkelig kritikk eller straff fra verken FN eller stormaktene.
Det er også verdt å nevne at USA anklaget Iran for å ha brukt kjemiske våpen, en påstand som ble avvist av uavhengige inspeksjoner.
Iran svarte derimot aldri med bruk av kjemiske eller biologiske våpen, og har hele tiden holdt seg til internasjonale konvensjoner.
Under krigen opplevde Iran stor mangel på strøm, både til privat forbruk og til industrien. Derfor besluttet iranske myndigheter å ta i bruk atomanlegget i Bushehr for å produsere elektrisitet. Iran ba om hjelp fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som bekreftet at det ville bistå – noe Iran hadde rett til under Ikke-spredningsavtalen (NPT).
Men USAs daværende president, Ronald Reagan, advarte IAEA og europeiske land mot å hjelpe Iran, og derfor fikk Iran ingen støtte. Landet måtte selv undersøke, utvikle og arbeide hardt for å tilegne seg den nødvendige kunnskapen og finne alternative samarbeidspartnere.
I 1988 tok krigen slutt, uten at noen av partene ga fra seg territorium. Skadene på infrastruktur og økonomi var store, spesielt for Iran.
Erfaringene fra krigen og det internasjonale samfunnets holdning overfor Iran førte til en erkjennelse blant Irans ledere: vestlige lands forsvar for menneskerettigheter oppfattes som partisk og interessebasert. Det førte til at Iran ble mer opptatt av å sikre sin egen uavhengighet og sikkerhet.
Dette markerer starten på en ny epoke i Irans forsvarspolitikk. For å sikre landets framtid mener ledelsen at Iran må være selvforsynt, uavhengig og ha en troverdig evne til avskrekking.
I dag handler konflikten om Irans atomprogram og urananrikning, som ikke tåles av USA, dets allierte og Israel.
Når det gjelder Irans atomprogram, har vi sett at Vesten – spesielt USA og Israel – alltid har forsøkt å hindre utviklingen av Irans fredelig og legitime atomprogram. I over 46 år har Iran vært under harde sanksjoner, krig og terrorangrep, inkludert attentater på iranske vitenskapsmenn gjennomført av Mossad-agenter. Likevel har hverken folket eller ledelsen gitt opp.
Iran har klart å utvikle missiler, droner og annet militært utstyr på egen hånd, uten støtte fra Vesten. Det virker som om historien gjentar seg for Iran – et land som alltid må kjempe for sine rettigheter.
foto: Flickr (cc)
