Nobels fredspris har i senere år blitt et politisk redskap for vestlige, kolonialistiske makter – særlig når det gjelder uavhengige land i det globale sør. Prisen gis selektivt til opposisjonelle og regimekritiske figurer som tjener stormaktenes interesser. Et tydelig eksempel på dette er tildelingen av fredsprisen til de to iranske skikkelsene Shirin Ebadi og Narges Mohammadi – en pris utdelt av Nobelkomiteen i Norge, men som i praksis gjenspeiler en bredere vestlig strategi.

Selv om det hevdes at disse personene fikk prisen for sitt arbeid for fred og frihet i Iran, viser virkeligheten noe annet. Spesielt i Narges Mohammadis tilfelle ser vi en systematisk samkjøring med vestlige, liberalistiske narrativer og propaganda rettet mot den islamske republikken Iran. Hun fremstår som en tydelig motstander av Irans motstandslinje mot det atlantiske maktsystemet, og fungerer i praksis som et instrument for regimeskifte og innføring av en vestligdominert diskurs i et uavhengig land som i årevis har blitt utsatt for sanksjoner, krig og strukturell undertrykking.

Det siste og kanskje mest avslørende eksempelet kom etter Israels brutale militære angrep på Iran i juni 2025. På sin offisielle X-konto (tidligere Twitter) unngikk Narges Mohammadi å fordømme det kriminelle angrepet på sitt eget land. I stedet uttrykte hun gjentatte ganger bekymring for ødeleggelsene av Evin-fengselet – uten å nevne angriperens navn, som om Israel ikke eksisterte i konflikten. Dette skjedde til tross for at mer enn 90 uskyldige mennesker – inkludert fengselsansatte og forsvarsløse innsatte – ble drept i det israelske bombeangrepet.

Narges Mohammadi representerer med dette et tydelig eksempel på hvordan imperialismen bruker internasjonale priser og medieprofilering for å fremme sine kolonialistiske mål i selvstendige stater. Dette skjer under dekke av menneskerettigheter og fredsarbeid, men i praksis bidrar det til å delegitimere lokal motstand og undergrave nasjonal suverenitet.

foto: Picryl (cc)