Attentatene mot iranske forskere er ikke noe nytt fenomen. De utgjør en del av en systematisk og langsiktig strategi fra den sionistiske staten Israel for å hindre Den islamske republikken Irans vitenskapelige utvikling. Disse terrorhandlingene bryter åpenbart med folkeretten og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, og reflekterer samtidig et regime som betrakter andre lands vitenskapelige framgang som en trussel mot egne interesser.
Det første dokumenterte tilfellet fant sted i 2007, da Ardeshir Hosseinpour, en anerkjent forsker innen elektromagnetisme og professor ved universitetet i Shiraz, døde under mystiske omstendigheter. Uavhengige kilder og medieoppslag har i ettertid avslørt at han ble drept med giftgass av Mossad-agenter inne i Iran.
Tre år senere begynte en ny bølge av målrettede attentater, denne gangen rettet direkte mot forskere tilknyttet Irans kjernekraftprogram. I 2010 ble tre fremstående iranske atomforskere – Massoud Ali-Mohammadi, Majid Shahriari og Fereydoon Abbasi-Davani – utsatt for attentater. Ifølge den amerikanske TV-kanalen NBC, med henvisning til to høytstående embetsmenn fra Obamas administrasjon, ble disse operasjonene styrt og gjennomført av Israel. Ali-Mohammadi og Shahriari ble drept, mens Abbasi-Davani overlevde.
I 2011 ble to nye forskere, Daryoush Rezaienejad og Mostafa Ahmadi Roshan, også drept i Teheran, igjen som følge av attentater utført av israelske etterretningsagenter. Roshan hadde en sentral rolle i anrikningsprogrammet ved Natanz.
Etter noen år med færre angrep, skjedde det i november 2020 et nytt og svært avansert attentat. Mohsen Fakhrizadeh, en av de fremste iranske fysikerne og en nøkkelfigur i Irans forsvarsrelaterte forskningsprogram, ble drept ved hjelp av fjernstyrte våpen nær sitt hjem utenfor Teheran – en operasjon som bar preg av høyteknologisk planlegging og gjennomføring.
Men det kanskje mest brutale kapittelet utspilte seg under den tolv dager lange krigen i juni 2025, da Israel igjen angrep Iran – denne gangen også med målrettede attentater mot 13 iranske forskere, både med og uten tilknytning til kjernekraftprogrammet. Mange av dem var ingeniører, miljøforskere og tekniske eksperter som ikke hadde noen forbindelse til kjernefysisk virksomhet.
Et av de mest grusomme tilfellene fant sted i byen Astaneh Ashrafieh i Nord-Iran, der Mohammadreza Sedighi Saber, en forsker, ble drept sammen med tolv familiemedlemmer, de fleste av dem kvinner og barn, som følge av et israelsk bombeangrep mot hjemmet hans.
Israels krigsforbrytelser mot vitenskapelige og teknologiske miljøer er ikke begrenset til Iran. Dette regimet har tidligere også stått bak attentater på forskere i Irak og Syria, uten noen form for reaksjon fra internasjonale organisasjoner eller rettslige instanser. Selv når disse handlingene har blitt bekreftet av vestlige embetsmenn, har det internasjonale samfunnet i stor grad forholdt seg tause.
Verre er det at enkelte vestlige politikere har kommet med uttalelser som direkte legitimerer disse forbrytelsene. Den daværende tyske forbundskansleren uttalte eksempelvis at “Israel gjør det skitne arbeidet for oss i Iran, og vi takker dem for det.” Slike ytringer er i strid med alle rettsprinsipper og gir grønt lys for statsterrorisme.
Til tross for smerten og tapet disse attentatene påfører Iran, vil de aldri kunne bremse landets vei mot vitenskapelig uavhengighet og fremskritt. Tvert imot: disse martyrdommene tenner en ny glød i Irans unge generasjon forskere, og styrker landets vilje til å bygge videre på kunnskap og teknologi – uavhengig av trusler og press utenfra.
